Blodig massakre som tegnefilm
FILM: Waltz with bashir - Nova kino - 20.02.09
I 1982 massakrerte den kristenlibanesiske militsen, i ly av den israelske hæren, 800 sivile palestinere. Den Israelske dokumentarfilmen Waltz with Bazir er et sterkt og vellykket angrep på glorifisering av krig, og prøver å svare på spørsmålet; hvordan kunne dette skje?
26 hunder bjeffer utenfor et vindu i nattemørket, mens en mann står og stirrer ned på dem fra et vindu - dette er et mareritt, og mannen er en gammel israelsk krigsveteran.
Historien starter med at mannen forteller Ari Folman; filmskaperen, om dette. Han har disse marerittene fordi han i krigen ble tvunget til skyte 26 hunder slik at de ikke skulle avsløre troppen hans for fienden. Deretter spør mannen om ikke filmskaperen selv har mareritt fra krigen. Han innser at han ikke har noen minner fra krigen overhodet - som om han ikke hadde vært med i den i det hele tatt. Og merkelig nok; han husker ikke hvilken rolle han selv spilte i massakren fra 1982.
Senere samme kveld får han et flashback fra sin egen tid i det israelske militæret. Han husker seg selv naken ved siden av en medsoldat. De vasser opp fra havet og ser en by lyst opp av nødbluss i nattemørket. Han oppsøker soldaten, og starter med dette å nøste opp sin egen rolle i massakren.
Dette er en viktig film, som skildrer krigens meningsløshet, grusomhet og til tider nærmest komiske tilfeldigheter. Hvordan unge menn drar ut i krigen frivillig for å bevise sitt mot, med en falsk tro om at de utfører et ærefullt oppdrag - uten å ha noen som helst anelse om hva det er de går til. Den er et motstykke til filmer som glorifiserer krig og fremstiller krigerne som tøffe helter. Det er ingen heltemodighet og tøffe miner å spore blant denne krigens deltakere - bare håpløshet og panikk. Et sentralt spørsmål i filmen er selvsagt: hvordan kunne denne massakren skje i utgangspunktet? Når man sitter i kinosalen får man en følelse av at ingen i denne krigen helt vet hva de driver med.
Men et annet tema filmen tar opp er mennesket i seg selv, dets psyke og spesielt hukommelsen. Hvorfor husker vi ofte ikke ting som vi helt klart burde huske? Og når vi ser tilbake på dem - hvorfor har vi vanskelig for å skille mellom hva som faktisk skjedde og hva vi selv har lagt til i etterkant?
Filmen trokler seg fremover gjennom filmskaperens intervjuer med de neste brikkene i puslespillet som er hans hukommelse. De intervjuedes historier rekonstrueres mens de forteller dem. Vi følger ham mens han reiser fra sted til sted for å snakke med krigsveteraner og psykologer, samt TV-reporter Ron Ben-Yishai. De hjelper ham å huske, samt tyde det han husker. Det rolige tempoet blir en slags motvekt til de sterke krigsscenene som personene forteller om. Det gir filmen riktig rytme - og fungerer svært godt.
Stilutrykket i filmen er grovt; som en japansk animert film blandet med realistisk men noe stiv tvspill-stil. De første minuttene av filmen kan denne grove tilnærmingen virke litt unaturlig og stiv, men dette går fort over. Stilen passer ypperlig til de drømmeaktige, nesten virkelighetsfjerne minnene til filmens karakterer.
Dette er en god, men på ingen måte lett film - når lysene slås på og filmen er over, sitter man igjen og føler seg tom.
