Et merke for livet

Like ved Heimdalsveien ligger Sjokoladehuset, en butikk som er perfekt for fråtsing. Men huset rommer mer enn bare sjokkis og godteri. Bakdøra som leder opp til loftet byr på fysiske utskeielser av en annen sort. Advarselen ser du allerede utenfor. Er du ikke over 18, kan du snu her.

Summelyden høres allerede nederst i trappa. Den øker i styrke etter hvert som trappa forseres og går over i et dyplilla venterom. Tatoveringsmotiver pryder veggene. Her og der henger en øks eller en kniv, sirlig dekorert.

– Er det dere som er fra Under Dusken, ja? Kom inn, kom inn, roper tatovøren.

Dørstokken skiller tatoveringsstudioet fra det som kunne vært et tannlegekontor. Rommet er stort, lyst og flislagt, hvite vegger, hvit innredning. Riktignok er den store stolen skjøvet bort i hjørnet til fordel for en mindre, man trenger visst ikke ligge for å bli tatovert. Veggene prydes av et titalls ulike tatoveringspenner, hyller med blekk, speil, kniver.

– Er det greit om jeg jobber mens vi prater? spør han.

– Har det så steike travelt, sjø.

Kunder er ikke noe problem for Odd Gunnar Høstad og Purple Pain.

– Det blir ganske lange dager. Pågangen er stor, det hender jeg er på jobb til ett på natten. Likevel er vi nesten fullbooket ut juli. Jeg får presset inn et par ferieuker i juni, men det er alt. Jeg kunne sikkert jobbet døgnet rundt om jeg ville, ler han.

Han er en voksen kar med blank skalle, trimmet skjegg og medlemskort på Sats. Han er velbeslått på tatoveringsfronten – tydelig noe som følger med jobben. Nå jobber han med Roy, som er godt på vei med sin sjuende tatovering. Stilarten er japansk, irezumi, og tegnet av Odd Gunnar.

– Jeg tegner mange av tatoveringene selv. Dette er kunsten min, forteller han.

Tatoveringen fikk sin renessanse med punkerne på 60- og 70-tallet. Det tok for alvor av for en drøy dekade siden, da flere og flere ønsket seg piggtråden til Pamela Anderson rundt armen eller det japanske tegnet for happy på skuldra. Men den første tatoveringen kom lenge før både popstjerner og sjøulker.

Man finner tegn på tatoveringer helt tilbake til bronsealderen. Ötzi, som dukket opp i en isbre mellom Østerrike og Italia i 1991, hadde tatoveringer flere steder på kroppen. Urbefolkningen på New Zealand, maoriene, er spesielt kjente for sine ansiktstatoveringer. De velkjente tribal-tatoveringene har sitt opphav på Borneo, hvor stammetatovering fortsatt praktiseres.

Ute på venterommet sitter nestemann. Richard skal ta sin første tatovering, og er en smule nervøs. Han er tydelig anspent, litt svett og rødlett i ansiktet. Han har tatt med seg laptopen sin med motivet han ønsker.

– Jeg fant et bilde på nett av en tatovering jeg likte. Det er en tyr, under skal det stå en dato. Det er til minne om broren min, forklarer Richard.

Tre måneder tok det Richard å bestemme seg. Etter at Roy har svidd av 3500 kroner, er det hans tur. Odd Gunnar og Richard bruker ikke lang tid på å enes om utførelsen. Nå følger han med mens tatovøren kvesser nåla, blander blekk og tar de nødvendige hygieniske forholdsreglene. Omrisset av tatoveringen er tegnet på armen. Odd Gunnar dypper pennen i blekk og fører den inntil huden.

– Si fra hvis du blir svimmel.

I dag som før er tatovering tett knyttet til ens identitet, mener religionsviter Berit Thorbjørnsrud ved Universitetet i Oslo. Gjennom sine studier av det koptiske folket har hun fått et spesielt innblikk i tidligere tiders tatoveringstradisjoner.

– Tatoveringene sier noe om hvem man er. Det er noe man gjerne gjør på egen hånd, selvstendig, for å uttrykke seg selv, forklarer hun.

Mens tatoveringer tidligere var forbeholdt sjømenn og kriminelle, er de i dag blitt allemannseie.

– Unge kvinner i dag velger ofte små tatoveringer av en blomst eller sommerfugl på ankelen, leggen eller skulderen. Også mønstre på korsryggen er svært populært. For menn er det også vanlig med dyr, men da større, gjerne på overarmen, nedover hele armen eller brystet. Det er mye som går igjen, fortsetter Thorbjørnsrud.

– Hva tror du er grunnen til at man ønsker å tatovere seg?

– Tiden vi lever i er en hektisk tid. Alt er så foranderlig, tiden går så fort. Tatoveringen binder noe, den er noe fast som ikke forandrer seg. Også er det det å vise mot, ta en risiko, for man vet ikke nødvendigvis om man vil like den resten av livet, poengterer hun.

Tatovør Odd Gunnar Høstad forteller at det gjerne er minner som ligger bak tatoveringer.

– Det er mange som ønsker en tatovering som minner dem om noe, som betyr noe for dem. Selv har jeg mistet tellingen på hvor mange jeg har, men hver tatovering betyr noe for meg, forteller han.

Det personlige var også viktig for de amerikanske innfødte. Da Hernan Cortez og conquistadorene kom til Mexico i 1519 oppdaget de at de innfødte ikke bare tilba avguder i form av idoler og statuer, men hadde klart å innprente de diabolske bildene på sin egen hud. Spanjolene, som aldri hadde hørt om tatovering, mente det måtte være Satans verk.

Et par hundre år senere kom tatoveringskunsten til Europa med besetningen til kaptein Cook. Den fant sin vei inn i den britiske marinen, og ble etter hvert tradisjon. I 1862 fikk prinsen av Wales, senere kong Edward VII, sin første. Blekkunsten rykket opp til å bli et overklassesymbol, og Edwards sønner fikk sine tatoveringer i 1882. Oppfinnelsen av den elektriske tatoveringsmaskinen knappe ti år senere bidro til at statusen sank, etter hvert som tatoveringer ble tilgjengelige for hvermannsen.

– Det samme finner vi igjen i dag, når så mange tatoverer seg. Nå er man ikke lenger en grensebryter, siden «alle» har det, mener religionsviter Thorbjørnsrud.

Derfor ser man også en forandring i trendene, mener Høstad.

– Det er selvsagt ennå mange jenter som ønsker en typisk tribaltatovering på korsryggen. Å lage disse er for meg like spennende som å male en husvegg. Det jeg ser nå er at det blir vanligere å ta store tatoveringer, man planlegger for eksempel å ta hele armen istedenfor å begynne med én og så bygge på. Det gir også mye større utfordringer for meg som artist, forteller tatovøren.

Richard sitter fortsatt i stolen og svetter. En alvorlig mine ligger over ansiktet, avbrutt kun av korte stønn og utrop. Helt komfortabel er han ikke.

– Det føles som å bli skjært i. Som mange små sprøytestikk, egentlig. Jævlig ubehagelig, sier han.

En drøy halvtime senere er han godt fornøyd.

– Den ble kjempebra, sier han og rusler ut til minibanken.

Nestemann sitter i sofaen og venter. Odd Gunnar blir neppe arbeidsledig med det første.