Fleip eller faenskap

– Hvor lang historikk har opptaksritualene?

Foto: Anne-Stine Johnsbråten, Under DuskenMARINT: Men ikke særlig fint. Bildet er hentet fra den årlige barslingen av de nye studentene ved Marin teknikk.

– De har en lang historie, flere generasjoner.

– Så hvordan har utviklingen vært i alvorlighetsgrad når det gjelder løsing av oppgavene?

– Det jeg har sett går i retning av at ritualene har blitt mindre egnet til å skape en fellesskapsfølelse blant studentene, og dette er noe jeg ikke ønsker å forsvare. Men nå er det jo ikke sikkert disse enkelttilfellene er representative for helheten. Men det er uansett viktig å tenke på at unge mennesker i slike oppstartssituasjoner kan være sårbare. Det er viktig med empati. Overdrivelse har ingen hensikt. Det kan føre til en slags gruppepolarisering hvor maktinnehaverne konkurrerer om å bli den tøffeste i gruppa. Man er alltid villig til å ta en større risiko som medlem av en gruppe enn som individ.

– Da kan du kanskje gi eksempler på hvordan opptaksritualene var da du begynte med studiene?

– De var i alle fall ikke i nærheten av episoder jeg har sett nå! Å skyve grenser til side, og tvinge folk til å gjøre ting de ikke ønsker, har ingen god effekt hvis formålet er tilhørighet.

Kan opptakene til de forskjellige linjeforeningene til tross for dette skape samhold og gruppetilhørighet mellom de ferske studentene?

– Det kan de selvfølgelig gjøre, men de _behøver_ikke det. Opptaket i seg selv skaper ikke noe godt grunnlag for samhold. Det kunne det kanskje gjort hvis man var mer nyskapende og originale. Det er helt greit å bruke både humor og morsomheter, men man trenger ikke å være plagsom og ydmykende.

Kan man si at det er gruppepress som gjør at de nye studentene føler de må sette sine egne grenser til side og gjennomføre de tradisjonelle ritualene?

– Ja, det kan være. De utsettes i tilfellet for et autoritært gruppepress. De eldre studentene framsetter seg selv som dem med makten og kunnskapen. Flere skulle gjort opprør, men det er klart det er vanskelig å stå i mot. Jeg synes det hadde vært fint hvis noen faktisk gjorde det. I enkelte tilfeller er lederne anonymisert som «voldsutøvere» med anonymiserende klesdrakter. For eksempel hetter. Dette er et grep som gjør at de kan utføre mye mer bestialske handlinger. Hvis de derimot hadde hatt på seg sykepleieruniformer hadde det blitt komisk og de anses ikke umiddelbart som voldsutøvere.

Er denne formen for gruppepress så uheldig som enkelte kanskje vil hevde?

– Gruppepress kan være veldig ubehagelig, og folk er stort sett konforme og følger ordre uten å protestere, selv om det medfører ubehag. Tankene om at man har vært med på dette kan i ettertid også være ubehagelige, og dette er noe en må være klar over i handlingsøyeblikket.

Marin hadde jo en episode hvor en student, på grunn av harde opptakskrav, heller valgte medlemsskap i byggstudentenes linjeforening. Kan dette være et tegn på at opptakskravene er for tøffe?

– Ja, og i slike tilfeller er det viktig å si ifra. De som går foran og setter ned foten er toneangivende studenter. Det gjelder å ikke opptre som sild som flyter med strømmen. De eldre studentene må tenke på hvilke midler og metoder de bruker. Hvis de ikke fremmer formålet, hva er da poenget?

Hvor mye bør man tåle?

– Egentlig bør man ikke tåle noe. Man skal være med på det hvis man synes det er morsomt, og hvis man mener at aktivitetene har et sunt formål. En fare er at alvorlighetsgraden på oppgavene kan eskalere fra år til år.

Bør man da vurdere hver enkelt, og dermed unngå å overskride individenes personlige grenser?

– Dette tror jeg er nesten umulig. Du har folk som framstår som tøffe, men som kan være utrolig vasne på innsiden. Det er en styrke hvis man klarer å si ifra på et tidlig tidspunkt.

Skal det etter din mening være kjekt – eller en test – å bli tatt opp i linjeforeninger?

– Utfordringer er greit, så lenge det ikke er plagsomt og ydmykende. Du må ha en slags meta-holdning til det – ikke blodig alvorlig, og mest kjekt for alle. Kanskje litt vanskelig?

Kan det være at æren, seremonien og tradisjonen som hører til opptakene overskygger eventuelle ubehageligheter deltakerne måtte ha?

– Det kan jeg ikke forestille meg. I virkeligheten er linjeforeningene sludder og et konstruert samhold. En fare er at medlemmene kan nedvurdere andre grupper og se på seg selv som bedre enn utenforstående. Man bør ikke overvurdere dette fellesskapet, fordi det da kan bli en måte å hevde seg på. Uten sammenligning forøvrig, så har mye ufred i verden oppstått på denne måten.

Marin teknikks ritualer har i mange tilfeller, sammen med Bergstuderendes forening blitt trukket fram som de med de «verste» opptaksritualene. Likevel var bare 1-2 personer i Bergstuderendes forening negative til ordningen i en spørreundersøkelse. Kan det faktum at ritualene fortsetter være en slags bekreftelse på «den sterkestes rett»?

– Tja, for det første tror jeg ikke det alltid er like lurt å feste sin lit til spørreundersøkelser. Det er som regel sosialt aksepterte svar som kommer fram. Antakelig kan det være flere som er negative, men som ikke protesterer på grunn av frykten for å bli utstøtt. En god leder tar imidlertid hensyn.

Hva med å kalle opptaksritene en offentlig ydmykelse, i og med at det er underholdning for Trondheims befolkning?

– Jeg har tross alt så mye tillit til studentene at jeg velger å tro at dette ikke er et gjennomgående ønske. De fleste vil nok heller ikke ydmyke med overlegg. Ingen er tilhengere av offentlig ydmykelse, og når det skjer, er ikke handlingene nok gjennomtenkte. Jeg har stor tro på mine medmennesker!

Kan drikking av fiskeslo, bading i spillolje og lignende ufyseligheter etter din mening kalles psykisk terror?

– For de aller fleste: nei! For noen kan det kjennes ubehagelig, mens det for svært få kan være så traumatisk at de aldri kommer over det. Dette bør man tenke litt over. De som ikke vil, må bare si nei. Det er hovedpoenget mitt. De vil tjene på å si nei i det lange løp. Det uttrykker styrke og mot, og de vil antakelig bli respektert for det senere. Kanskje kan det også føre til at de ansvarlige tenker seg bedre om neste gang?