Folkeeventyret
Vi fant dem opp. Som takk gjør de oss dumme.
I serien «Tvilsomme uttrykk som brukes i hytt og (som ge)vær» har vi i dag kommet til «folk flest». Å, kjenner du ikke just angsten dirre i hjerterøttene, ved lyden av dette begrep? Som en klam hånd legger den seg over bevisstheten, frykten for ikke å være som folk flest. Du spoler gjennom dagen som gikk, fra ditt skjulested under dyna.
De sa, du skal være unik, for det kreves. Og nå har du blitt det, forgjeves, forgjeves. Ditt folk har fortrengt deg, du er bedratt. Du får ikke sove mye i natt.
NEI, DU ER NOK ikke som folk flest, min venn. Du er for sær og rar, for lærd, for nerd. Eller kanskje dum? Kriteriene er åpne, for stundom er det du som setter dem for andre. En evig krets, for du kommer aldri fram. I det fjerne svever de, folk flest, løftet om inklusjon og aksept. Men du blir aldri helt med.
Velkommen i klubben. Det er ingen som er med. Folk flest er oss alle, men aldri mer enn noen flyktige sekvenser av gangen. Når vi samler oss mot den enkelte, kan vi føle det innbilte fellesskap, men like sterk er frykten for å være nestemann ut. På den endelige dag rekker ingen av oss opp. Vi er for fin, for fremmed, for subkulturelle.
Og midtveismoralen? Det eksisterer ingen folk flest. De er bare et ord i vinden, som skummet som driver fra brottsjøens topp: Griper vi, renner det ut mellom fingrene våre som vasstrukken metafor.
Men hva så? Er det ikke bare sunt med litt mytologi, litt mobbing, litt spenning i hverdagen? Har ikke alle samfunn slike mekanismer? Akk, var det blott så enkelt. For husk; dette er Norge.
Her er de av gammel, stolt ætt. I hine, røde dager snakket man om «Folket». Gjennom det sosialdemokratiske treskeverket gikk det, og en dag hadde det blitt til «folk flest». Der står vi og stamper i dag. Demokratiet lever og puster for disse «folk flest», hvem enn de er denne uken.
NÅR DU LESER DETTE, er sjansen stor for at du utdanner deg til noe som hevder å vite litt av hvordan mennesket fungerer. Er du kjent med Janteloven? «Du skal ikke tro at du er noe» og «Du skal ikke tro vi bryr oss om deg», og så videre. Herved annonseres det seneste avsnitt: «Du skal ikke komme her og fortelle meg...».
Hvem trenger vel fakta, så lenge «alle vet at...»? Kan all verdens laboratorieforsøk og surveys egentlig erstatte sunn fornuft? Behøvde han vel høyere utdanning, han, som gikk livets skole?
Stasjonert rundt debattbordet, foran kameraene, er folk flestheten underforstått. Man trenger ikke nevne dens navn; det holder med et blikk, et tonefall, og ethvert empirisk reisverk kan styrtes i grus. Der sitter du, med doktorgrad og studiepoeng, og kan ingenting gjøre. Alene står du på perrongen, mens tog til vikingland forlater spor to.
SISTE AKT: AKTØR For det må vel være noen som står bak, spør du, som har lest leksene dine. Så mye makt settes i spill, så mange menneskers meninger betvinges. Og, ja, visse partier, hvis navn skal gå unevnt hen, gjør nok god gallup på å eksklusivt tjene folk flest. Men vi er små, vi mennesker, og store konsepter traver ikke lenge lydig i våre tømmer.
Da er det mer fruktbart å lytte til historiens vingesus. Drøm tilbake til det romantiske Norge, med Isak Sellanrå ved plogen. Den ærlige, enkle, teite bonde som står i ro, mens naboene haster og havarerer. Når den moderne tid stiger frem, med nye bilder og innsikter, reiser gamle idealer bust. Det gjør de alltid. Men i Norge kan de klamre seg til fortidens vene visjon. Hvilket parti, hvilken byråkrat, hvilken reklame, jobber vel så mykt og nådeløst? Folkeeventyret er faktum.
Så, når denne dag er over, hvem er vel folk flest, andre enn folk flests felles drøm på tomgang?
