For Konge, folk og fedreland. Og FN
Fire MTB-er (missiltorpedobåter) fra Norge er på skarpt oppdrag for FN i Libanon. Hva slags realitet venter soldatene, og er de forberedte? NUPI-forsker Kari Karamè var med på å forberede soldatene.
Nå er soldatene der nede. Er de godt forberedt?
Det er det selvfølgelig vanskelig å si noe sikkert om, men mitt inntrykk er at de er det. Mange av soldatene er offiserer med erfaring fra internasjonale oppdrag, noen fra Libanon til og med. Enten de er offiserer eller ikke, gjennomgår alle kursing og briefing på forhånd. Det handler om landkunnskap, kunsten å kunne oppføre seg riktig og det å skjønne hva et internasjonalt oppdrag innebærer. Det ligger jo riktignok mye usikkerhet her med tanke på at ingen vet hvordan situasjonen der nede utvikler seg. Nå hadde jeg bare en halv dag med styrken, men mitt inntrykk er likevel at de skal være relativt godt forberedte.
Hvilke momenter vektla du spesielt?
Siden de ba meg dit, ble tematikken litt på deres initiativ. Jeg tok for meg alt fra geografi, befolkningssammensetning til næringsveier og måten det libanesiske samfunnet fungerer på. De var også veldig opptatt av kulturkontakt.
Kulturkontakt?
De vil jo komme i kontakt med mennesker, og da er det viktig å vite hvordan man skal te seg. De fleste folkeslag har et sett av karakteristika. Libaneserne er for eksempel veldig høflige og formelle av seg. Det krever at man er bevisst på hvordan man møter og kommuniserer med folk. Soldatene var forøvrig veldig opptatt av hvordan kvinnelige offiserer ville bli respektert der nede. Her har vi tidligere erfaringer å trekke på. I NORBATT-styrkens (den første norske Libanon-styrken fra 1978 til 1998, journ.anm.) tid var det helt tydelig at det var uniform og grad som betydde noe - ikke kjønn.
Du har selv jobbet i Libanon. Hvilke bånd ble knyttet mellom de lokale og nordmennene i uniform?
I Ebel es-Saqi, det området NORBATT-bataljonen var spesielt nærværende i, etterlot de norske soldatene seg et meget godt forhold til de lokale. Folk der nede snakker fortsatt om nordmennene. Slektskapsbånd ble knyttet, og forholdet var preget av respekt og vennskap. Da jeg var i landet sist, var det noen libanesiske journalister som intervjuet noen sivile som husket nordmennenes nærvær. Det de trakk fram var at det var så greit å forholde seg til de norske soldatene. De var så tydelige og klare, og lette å forstå. Et ja var et ja og et nei var et nei.
Det som er annerledes denne gang er at det er Marinen og ikke hærstyrker, og at oppdraget er til sjøs og ikke på land. Like mye kontakt med lokalbefolkningen vil det altså ikke bli.
J_a, for med base på Kypros skulle vel ikke MTB-ene ha så stort behov for å gå i land?_
Nettopp.
I gamle dager het det at "Jo mindre soldaten vet om krigen han sloss, jo bedre. Han skal utføre ordre. That`s it". Er det nødvendig at de vet hvorfor krigen tok til, hva Hizbollah er, og slike ting?
Den innstillingen der er utdatert. Jeg tror det er nyttig at de vet litt om hva de går til. Ingen drar noen steder i dag uten at de vet litt om stedet. Man blir uansett fòret med så mye informasjon fra media. En litt mer balansert framstilling utfyller dette på en fin måte. Det er mange relevante aspekter de bør vite litt om. Hva er bakgrunnen for krigen? Hva er Hizbollahs idelogi? Hvor kompleks er Hizbollah med sin militære og politiske gren?
Ja, for det er jo ikke simpelthen en militær motstandsbevegelse?
Nei. De er både politisk parti og en viktig velferdsyter i befolkningen. Konsekvensen av dette siste punktet er det nyttig å vite litt om. Det at Hizbollah driver sykehus, nyhetskanaler og skoler gjør at de får et spesielt «grep» om befolkningen, hvis du forstår. Dette er både positivt og negativt.
Hvordan sto det til med soldatenes kunnskap om Hizbollah?
Det er det litt vanskelig å si noe om. Spørsmålene de hadde var mer praktisk rettet, for eksempel hvordan de ville bli mottatt. Hizbollah har jo ingen regulær marine, og sånn sett vil styrken ikke komme i kontakt med organisasjonen. Det er jo gjerne sånn at man drar ut i verden med ett sett av forestillinger. En norsk marinestyrke vil forvente å komme i kontakt med libanesiske fiskere, og kommer gjerne med en forestilling om hvordan norske fiskebåter og fiskere er. Libanesiske fiskebåter er jo stort sett åpne sjektere, og sånn sett blir det veldig annerledes. Oppdraget til styrken dreier seg mye om å forhindre smugling gjennom sjøveien. I det henseende vil det være mer aktuelt å rette fokus mot lystfartøy enn fiskebåter.
Over 70 vernepliktige sa seg villig til å delta i styrkebidraget. Må man ha en annen tilnærming til disse enn med befal når man skal forberede de for operativ utplassering?
I grunn ikke. De var blandet alle mann - fra skvadronsjefen, via presten, til de menige.
Du var tidligere inne på kunsten å kunne oppføre seg. Hvordan spiller dette inn?
Hvis de skal i land i Libanon, hva skal de eventuellt reagere på? Svaret er at landet kan forvirre litt. Det ser veldig moderne ut, men er fortsatt et veldig tradisjonelt samfunn. Møter man en gruppe jenter ute på en restaurant kan man ikke nødvendigvis agere som man ville gjort i Norge. Den libanesiske familien er veldig opptatt av ryktet sitt. Man må gjerne ha kontakt med de, men man kan ikke prøve seg ut i samme grad som er til lands. Slikt må en soldat være klar over, og ta hensyn til. Det gjelder egentlig hele deres virke der nede. Å utilsiktet skape negative holdninger i lokalsamfunnet skal man passe seg veldig for.
Vi har vært i Libanon tidligere. Hvilke erfaringer gjorde vi oss den gang?
Som jeg var inne på tidligere var båndene mellom nordmennene og lokalbefolkningen gode. Det var likevel èn periode det var litt spent. Det var da den norske basen flyttet fra Ebel es-Saqi, og den daglige kontakten ble mer sporadisk. Vi burde forklart sivilbefolkningen mye bedre ovenfor hvorfor det skjedde. Det ble bygget opp en kunstig økonomi, og da den norske styrken ble erstattet av en indisk, endret ting seg. Den indiske styrken var ikke like pengesterk, og kunne ikke opprettholde de økonomiske strukturerene nordmennene skapte.
Hvordan da tenker du?
Istedet for å få folk til å gjøre ting selv, tok nordmennene av seg det, f.eks. søppelsamling eller vedlikehold av infrastruktur. I tillegg kommer de mer uformelle aktiviteter som ballspilling med de lokale ungdommene. Man har et mandat. Hva kan man gjøre? Man kan ikke bare gi lokalbefolkningen en lastebil selv om man skulle ønske det. Samtidig kan den uformelle ballspillingen også bli et problem. For det første kan det bli oppfattet som om at man favoriserer en gruppe foran en annen. For det andre kan det bli svært brått slutt på. Sist men ikke minst så er det ganske personavhengig. Måten lokalbefolkningen har levd med de utenlandske styrkene på er uansett en viktig erfaring, og noe UNIFIL kan bygge videre på nå i denne runden.
