Forente nasjonsutbyttere
Kommentar
Forrige måned ble det klart at Jens Stoltenberg skal representere Norge i et nylig nedsatt FN-panel som har som mål å omorganisere den verdensomfattende organisasjonen. Denne nyheten er det i utgangspunktet all grunn til å juble for. Jubelen stilner derimot fort når man innser at komiteen kun har som mål å renske opp i FNs byråkrati, og ikke befatte seg med FNs virkelige problemer.
FN-organisasjonen slik den framstår i dag er udemokratisk og lite representativ. Den er er et organ fra en tid da verden var inne i en helt spesiell politisk krise, og stilt overfor problemet med å lage en ny verdensorden etter andre verdenskrig. Verden ser i dag helt annerledes ut, og derfor må også FN forandre seg for å bevare sin legitimitet.
Det er grunn til å bli skuffet over Stoltenberg når han til Daglbladet i fullt alvor begrunner sitt engasjement i den nye komiteen med at «amerikanerne vil gjerne ha mer effektivitet i FN». For hva betyr det? Mer effektivt for hvem? Hvis interesser vil denne bestilte reformen ivareta?
FNs største problem er sikkerhetsrådet. Fordi dets beslutninger får konsekvenser for store deler av verdens befolkning, er det svært problematisk at det representerer interessene til kun en brøkdel av denne. Paradoksalt nok er det kun den institusjonen som bør fjernes, nemlig sikkerhetsrådet, som har makt til å fjerne den. Og rådet har ingen intensjoner om å gi fra seg sin makt. Sikkerhetsrådet er av natur selvopprettholdende. Det vil si at dets rettsprinsipper tar sikte på å ivareta sine egne interesser, hvilket vil si interessene til sine allerede mektige medlemmer.
FNs prinsipielle illegitimitet har tre hovedårsaker. For det første er ikke medlemslandenes innflytelse i generalforsamlingen veid etter det antallet mennesker landene representerer. Dette får uheldige konsekvenser. For eksempel har Norge like mye makt som India, til tross for at befolkningsforholdet er anslagsvis én mot 200. For det andre har diktatoriske undertrykkende stater like mye makt som demokratier til tross for at de ikke har noen forankring i sitt folk. Det siste og kanskje viktigste ankepunktet, er at de faste medlemmene av sikkerhetsrådet har absolutt makt, og hvert medlem har vetorett i rådet. Konsekvensene av dette er at FN blir vingeklippet i saker der organisasjonens deltakelse kunne vært utslagsgivende.
Det er disse urettferdige og arkaiske strukturene som er hovedårsaken til FNs ineffektivitet. Den nye komiteen angriper dessverre saken i feil ende, og skraper ikke annet enn overflaten av FNs problemer. I stedet for å gjøre FN til et organ for folket, bidrar den derfor til å opprettholde dets stilling som et organ for verdens stormakter.
