Giftig lyrikk fra A til Z
Kate Pendry trenger å hate Siv Jensen, men hun er glad for å ha «Barry og Michelle» i Det hvite hus. I tillegg har hun oppdaget gledene ved Anal Cunt.
Performance: Toxic Poetry av Kate Pendry, 25.02.09
For de uopplyste: Anal Cunt er et amerikansk hardcore-band med låttitler som «You've Got Cancer» og «I Sent Concentration Camp Footage to America's Funniest Home Videos». De latterlig hjerterå tekstene deres er gjengangere i Kate Pendrys Toxic Poetry , en forestilling som tar utgangspunkt i sangteksten som sjanger, med en rekke digresjoner og tankesprang langs veien.
Pendry står alene på scenen. Med seg har hun et bredt utvalg sangtekster, fra så forskjellige artister som Napalm Death, Cumshots, Madonna og Jay-Z, for å nevne noen. Strukturen er alfabetisk, men langt fra tyrannisk: ut fra bokstavene springer assosiasjoner og tankeeksperimenter om politikk, seksualitet, krig og metalsjangerens katartiske kvaliteter.
For de som først og fremst forbinder Pendry med hennes tunge prosjekter om barnedrap og pornografi, er det kanskje overraskende å få høre at hun mer enn noe annet er morsom. Virkelig morsom. Arbeidet hennes i Toxic Poetry grenser opp mot standup-sjangeren (hun sier da også at hun har blitt omtalt som «Bill Hicks with tits»), og framføringsformen er løs og personlig.
Pendry snakker mye om «giftige» sangtekster. Noen av tekstene er valgt ut for sine poetiske og politiske kvaliteter; andre er valgt ut for mer tvilsomme kvaliteter. «99 Problems» av Jay-Z kritiseres for sitt kvinnesyn, og Pendry orker ikke engang å lese ferdig utdraget fra en Satyricon-tekst, som hun mener er «gibberish». Hun anvender en tradisjonell, patetisk opplesningsform på tekster som ikke er ment å leses som poesi, et grep som tvinger publikum til å høre tekstene på en ny måte.
Hva «giftigheten» består i kan være vanskelig å få øye på, men Pendry ser ut til å ha en forkjærlighet for tung musikk og slagkraftige tekster. Hun elsker metal og hardcore fordi hun mener å sanse et bankende hjerte bak støyen, og hun vier mye plass til tekster som våger å si noe, enten det er Shai Huluds rettferdiggjørelse av hat som et middel for menneskelig framgang (det er her Siv Jensen kommer inn), eller Cumshots' tvil på at det i det hele tatt er noen vits i å leve.
Pendry sier at hun vil åpne øynene til Myspace-generasjonen, som skyr litteraturen, men elsker musikken. Her, og i sin skepsis til sms som kommunikasjonsmiddel, er hun konservativ, men i bunnen av Toxic Poetry ligger et progressivt engasjement, og en tro på at musikken og kunsten kan endre, forbedre og røre ved oss.
