Godkjent kvalitet med brister
STIKKTITTEL
Illustrasjon: Arne Skeie, Under DuskenTroen på at NTNU har satt seg overdrevne optimistiske «internasjonalt fremragende» mål har bitt seg fast i meg. Det har også følelsen av at jeg faktisk var dum den dagen jeg valgte å studere noe annet enn tekniske fag ved NTNU. Dette har gjort meg gjennomgående bedrøvet det siste halve året. Derfor føltes det oppsiktsvekkende da NOKUT forrige uke kunne rapportere at universitetet nå har lyktes. NOKUTs evaluering av systemet for kvalitetssikring av utdanning ved NTNU konkluderte med anbefalinger om godkjenning.
Ifølge NOKUTs rapport har et kvalitetssikringssystem som formål å sikre at utdanningen holder høy kvalitet og utvikler seg mot videre forbedringer. På papiret tilfredstiller NTNUs utdanningsstruktur dette minstekravet. At systemet ikke fungerer tilstrekkelig i praksis, blir imidlertid presisert i rapporten; blant annet varierer kvalitetsstrukturen mellom fakultetene. «Fag med relativt store studentkull blir ikke alltid like godt fulgt opp». Ikke overraskende trekker NOKUT frem SVT og HF som de to studentrike fakultetene som nok en gang havner i bakevja, denne gang hva kvalitetssikring av fag angår.
Det var altså dumt å velge humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Også NOKUT påpeker at det står dårligere til på de ikke-tekniske fakultetene.
NTNU har imidlertid, ifølge NOKUT, et velfungerende system for å håndtere klager vedrørende utdanningskvalitet på emner og studieprogram. Dersom klagene er alvorlige, vil dybdeevalueringer iverksettes.
Studentene må imidlertid bøte for dybdeevalueringene ved SVT og HF: Det virker vel så ofte som de fører til nedlegging av emner, om ikke fagretninger, som videre kvalitetssikring av dem. Argumentene om trange økonomiske kår på fakultetsnivå florerer. Kvalitetsforbedringer av emner, fag og studieprogram blir også ofre for prioriteringer. Derfor taper SVT og HF, foruten ved det faglige, også i det økonomiske løp.
Resultatet er et avvik fra NTNUs overordnede mål om et bredt faglig tilbud; en fraværende sikring av kvalitet. Likevel kunne NOKUT anbefale en godkjenning.
Godkjenningen er uforståelig. Hvordan kunne kvalitetssikringssystemet godkjennes, når det tilsynelatende er ufullstendig? Rapportskrivernes mandat er å slå ned på nettopp dette – så hvorfor? NTNU får lov til å unnskylde seg med at systemet skal bli bra – bare de får brukt et par tiår på å implementere det. Dette er ikke tilstrekkelig. Dagens studenter fortjener et like solid kvalitetssikringssystem som fremtidens. Det er uheldig at to studiekulturer som har det med å tape må tåle å bli tilsidesatt. At dårlig faglig kvalitet aksepteres, er uakseptabelt. NOKUTs oppgave er ikke å evaluere faglig kvalitet, men de burde heller ikke velge å overse det. Kvalitetssikring av fag kan ikke sees isolert fra systemet som skal sikre kvalitet. Studier er studentenes hverdagsforetagende. Fra et slikt ståsted blir det først faglig kvalitet som spiller en rolle for studentenes syn på kvalitetssikringssystemet.
Avstanden mellom studentene og de styrendes oppfatning av studiehverdagen blir for stor. Studenter opplever ikke nødvendigvis at kvalititetssikringssystemet fungerer slik det står beskrevet i et styringsdokument – i alle fall ikke de studentene som står nederst på rangstigen.