Idyll mellom barken og veden
Norge er ikke alene om å gjøre hevd på Svalbard. Det skaper politiske gnisninger. Uberørt av dette eksisterer et spennende og nyskapende læringsmiljø.
Mye har skjedd siden Svalbard på 1600- og 1700-tallet fungerte som internasjonal hvalfangstbase. Nå er det kull som står i fokus, og innbyggerne er stort sett nordmenn og russere. På det lokale plan er forholdet preget av samarbeid, mens det på storpolitisk plan er et problembarn.
Problemet ble satt på spissen så sent som i forrige uke. Da forsøkte kystvakten å gripe inn overfor den russiske tråleren «Elektron», som myndighetene hevder drev ulovlig fiske i vernesonen. Dramaet startet da tråleren, med to norske inspektører om bord, stakk av og satte kursen mot Russland. Tråleren unnslapp til slutt den norske forfølgelsen ved å komme seg inn i russisk territorialfarvann.
Ekstrem studiehverdag
Midt i dette havområdet eksisterer et blomstrende forskningsmiljø. Universitet på Svalbard (UNIS) tiltrekker seg svært fornøyde studenter og forskere, til en ekstrem og spennende hverdag.
Jan Gunnar Brattli er studiekonsulent ved UNIS og rapporterer om fornøyde studenter.
– Omtrent ingen som kommer, bestemmer seg for å dra igjen. Nå har vi i tillegg utvidet byggmassen her, og studentene flytter inn i nye og fine fasiliteter, sier han.
UNIS tar i skrivende stund imot studenter fra 25 land. Det er en jevn strøm av studenter fra de nordiske landene, men også fra mer eksotiske strøk. Kina, Japan, USA og afrikanske land bruker å være representert. Dette betyr imidlertid ikke at skolen kan ta imot alle som ønsker et opphold der.
– Det kan være rift om plassene, ja. Det er gjerne feltkursene som styrer dette. Hvis for eksempel et kurs skal ut på båt med bare 18 plasser, tar vi ikke opp flere enn det til kurset. Du vet, vi har ingen fulle bachelorgrader. Studentene som er her, har alltid gradstilhørighet til et universitet på fastlandet, sier Brattli.
NTNU-studenten Irene Andreassen har studert arktisk biologi på UNIS siden slutten av juli og må si seg enig med Brattli.
– Jeg stortrives her. Min hovedmotivasjon for å dra hit var det faglige og at jeg kunne tenke meg en litt annerledes opplevelse. Jeg liker naturen og å dra på turer og slikt, men mange av dem som er her er nok mer den tur- og opplevelsestypen enn meg, sier hun.
Andreassen har allerede sett både hval, sel og isbjørn på nært hold, og lovpriser feltkursene og turene skolen arrangerer. På spørsmål om hvordan det vil bli å forlate Svalbard til jul, er hun delt i oppfatningen.
– Det blir litt sånn begge deler. Det er mye med Svalbard jeg vil savne, men det blir nok også godt å komme hjem.
– Hva savner du fra Trondheim og fastlandet?
– Skogen, ler hun.
Menneskene og politikken
Både Brattli og Andreassen synes forholdet med russerne er fint, selv om kontakten mellom Longyearbyen og Barentsburg ikke er så stor.
– Vi har russiske studenter her på skolen, men når det gjelder de i Barentsburg, så er det lite kontakt. På idrett og kultur er det imidlertid en del samarbeid. For eksempel arrangeres det volleyball- og fotballturneringer et par ganger i året, sier Andreassen.
Larisa Aceeva er guide på turistkontoret i Barentsburg, som per i dag er russernes eneste bosetting. Før bodde det også russere i «Pyramiden», som nå er en forlatt en spøkelsesby.
– Vi liker oss her, og vi tjener over dobbelt så godt som en vanlig arbeider i Russland, sier hun.
Aceeva forteller om et godt samarbeid med nordmennene, og spesielt med turistsenteret i Longyearbyen.
– Vi drar ofte til Longyearbyen for å ta oss en øl eller gå i butikkene. Enkelte tidspunkt på året går det ofte båter dit, og da er det lett. Der har de også frisk frukt og grønnsaker, sier hun.
På storpolitisk plan er ikke alt like uproblematisk. Dramaet i Barentshavet gikk på at norske myndigheter mener «Elektron» drev ulovlig fiske i den såkalte vernesonen utenfor Svalbard. Det russiske rederiet avviser dette, og utenriksminister Sergej Lavrov påpeker overfor VG at russerne er i sin fulle rett til å drive fiske i området.
«Hendelsen fant sted i en sone som nordmennene har definert som en sone for begrenset fiske. Vi har aldri gått med på betingelsene som den norske siden ensidig har satt,» slår han fast.
Det gikk så langt at minst tre marinejegere ble fløyet ut til kystvaktskipet «Tromsø» og bording av fartøyet ble vurdert. Ifølge Utenriksdepartementet ble maktbruk imidlertid uaktuelt på grunn av dårlig vær og hensynet til mannskapenenes sikkerhet. På russisk side spekuleres det i om «den norske forfølgelsen» er en bevisst aksjon som må ses i lys av den norsk-russiske fiskerikommisjonens møte i Kaliningrad denne uken.
Beinhard realpolitikk
John Kristen Skogan er seniorforsker ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) og har arbeidet mye med nordområdene og konflikten rundt Svalbard.
– Disputten om Svalbard er svært komplisert. Kort fortalt berører den tre sentrale temaer: Svalbardtrakaten fra 1925, vernesonen som gjelder fisk, og den såkalte sektorlinjedebatten. På alle disse temaene ser Russland og Norge svært ulikt på tingenes tilstand, forklarer han.
– Har det ikke skjedd noe nevneverdig siden Gorbatsjovs tid?
– Nei, i grunn ikke. Det dreier seg ikke om kommunisme eller ikke-kommunisme. Disputten har løpt ved siden av skiftende politiske regimer, sier han.
– Beinhard realpolitikk?
– Til en viss grad kan man kanskje si det. Men jeg tror også vi kan snakke om følelser og tradisjon som medvirkende årsaker til hvorfor det gjøres hevd på Svalbard. I alle fall fra russisk side - de har jo tross alt mistet en del landområder.
I motsetning til den norske kulldriften, som har gjennomgått en vellykket omstilling og nå går i overskudd, sliter russerne med driften.
– Den russiske gruvedriften kan umulig være lønnsom. Det er nok mer det at de ønsker tilstedeværelse på øya, ettersom de mener å ha hevd på den.
– Kan man si det samme om vår tilstedeværelse også?
– Vanskelig å si noe om. Det er ikke utenkelig at dette kan forklare noe av Norges ønske om tilstedeværelse også, sier han.
Det som iallefall er sikkert er at episoden med «Elektron» antageligvis vil få diplomatiske følger. En nytt kapittel i konflikten har utvilsomt blitt skrevet.
