Kulturkamp
Dyktige innledere og sterk respons fra publikum gjorde høstens første Samfundsmøte til det beste på lenge
Samfundsmøtet lørdag den 16. august var satt til å handle om kultur og statsstøtte, og Styret hadde samlet tre unge ideologer til å dele sine politiske perspektiver. Det var Fpu-formann Ove Vanebo, Minerva-redaktør Torbjørn Røe Isaksen og forfatter av Frp-koden, Magnus E. Marsdal.
Vanebo presenterte en rekke argumenter for hvorfor staten må holde seg unna kulturen. Når staten alltid er der med tilskudd, skaper det et avhengighetsforhold hos kulturutøverne. Dessuten mente han at når staten setter reglene, gjør det at utøverne innretter seg for å tilfredsstille statens ønsker, og han spurte hva staten i så fall ville kreve tilbake.
Han mente at om folk flest fikk beholde pengene sine selv, kom de til å bruke mer på kultur, og han trakk fram eksempler fra Danmark, hvor Mærsk McKinney Møller bygget Københavns nye opera.
I sentrum
Torbjørn Røe Isaksen hadde som hovedpoeng at markedet skulle styre kulturaktiviteten, men med statlige tilskudd som utfylling der det trengtes.
– Det offentlige har som rolle å bevare kulturarven, mente han, og trakk blant annet frem stavkirker som eksempel.
Med argumenter mot Fremskrittspartiet, som at hva en kritisk masse av mennesker måtte like til et gitt tidspunkt skulle være «bra kultur», satte Isaksen seg i sentrum mellom de to innlederne, noe han lattermildt fremhevet.
Lange omveier
Magnus E. Marsdal ble møtt av usikker latter da han åpnet sin tale med å vise fram sin bok Frp-koden. Var det skamløs reklame, eller hadde Marsdal et ironisk poeng med å markere seg som en av kulturutøverne de to forrige innlederne hadde snakket om?
Forfatteren valgte en annen tilnærming enn de to første; han satte spørsmålstegn ved kulturbegrepet, og drøftet hvordan det er blitt tolket forksjellig opp gjennom historien. Deretter siktet han seg inn på Fremskrittspartiet og dets kultursyn.
– Partiet er for de næringsdrivende som ikke er fine nok for Høyre, mens som har klart seg bra nok. De forakter alle som ikke har «fått det til»; det ligger mye undertrykt aggresjon der.
Marsdal sa ikke så mye om eget syn på kulturtilskudd, men benyttet primært sjansen til å advare mot Fremskrittspartiets manglende forståelse for et differensiert samfunn.
Talerlisten fikk vokse seg god og lang i løpet av pausen, og selv om resultatet delvis ble en ordveksling som kunne ha hatt godt av mer moderasjon, gjorde de mange talerne det mulig for innlederne å berøre en rekke områder. Noe ensretting ble det likevel, særlig i utvekslingene mellom Røe Isaksen og Marsdal, som begge stod for progressive stat-marked løsninger, og som begge anklaget hverandre for å være ekstremister. Tilbake satt Vanebo, som måtte forsvare seg fra alle kanter.
Det var tydelig at Magnus E. Marsdal i utgangspunktet var den innlederen som hadde mest støtte fra publikum; så antydet applausmengden. Men Torbjørn Røe Isaksen demonstrerte at han følte seg hjemme på møtet, og tok gradvis over, særlig da han erklærte at tidligere Samfundet-leder Øyvind Aass var en arbeiderpartimann av hans hjerte.
Bedre enn på lenge
Marsdal var retorisk sterk, men fikk etter hvert tilsynelatende en noe kjedet holdning over seg ved bordet, og fikk også kritikk for sine krasse og sinte angrep på de andre innlederne. Derimot markerte Ove Vanebo seg som en stødig og avslappet taler, som høstet mange runder med applaus underveis.
Møteleder ble etter hvert nødt til å kjøre talere i rask rekkefølge og be innlederne fatte seg i korthet om og om igjen; så mange var det som ville ha et ord med i laget. Med et oppmøte som nesten fylte opp Storsalen, ble da også resultatet en stemning som sjelden oppleves utenom de store festmøtene. Det nye styret har lagt listen for en innholdsrik høst, og har fått noe å leve opp til.
