Mild romersk renessanse

Tor Martin Møller

Illustrasjon: Arne Skeie, Under Dusken

nylig disputert for avhandlingen Sømmelighetsbegrepet i Ciceros De officiis – mellom filosofisk, sosial og rettslig normativitet.

FILOSOFI

Først og fremst, hvem var denne Cicero? Eller sier du kanskje «Kikero»?

De sa vel det i eldre tider kanskje, men jeg kaller ham Cicero. Han var en romer av ridderslekt som oppnådde å bli konsul i en alder av bare 42 år, som var minstealderen. Han karret til seg den mest ærefulle karriere som var mulig, og var tydelig stolt av det selv. Han skrev nemlig adskillig med hylningsdikt av seg selv og til seg selv. Blant annet av den grunn ble han ansett for å være litt av en pompøs type.

Også av sine samtidige?

Ja, også av dem. Men han oppnådde mye, og det i kraft av sin dyktighet. Uten politiske slektsbånd i senatet eller aristokratiet, hadde han ikke det beste utgangspunktet. Derfor ble hans karriere lagt merke til når han som konsul ble en av Romerrikets to ledere. Cicero levde samtidig med Cæsars frammarsj, og ble til slutt drept av sistnevntes etterfølger, Marcus Antonius.

Hvorfor vil du relansere Om pliktene_ som essensiell litteratur for dem som ønsker å bli ledere?_

Først og fremst er jeg glad for at boken er relansert i Bokklubbens Kulturbibliotek («Tidenes 100 viktigste bøker», journ.anm.). Årsaken er nok dels historisk og dels aktualitet. Den historiske årsaken er at dette verket er et av de mest innflytelsesrike moralfilosofiske verker, som står sentralt i vestlig idéhistorie. For eksempel har British Library 91 utgaver av Om pliktene. 10 oversettelser er fra før år 1600, mens de bare har ni utgaver og ingen oversettelser av Platons Staten. Det at det finnes langt flere tekstutgaver viser styrkeforholdet på innflytelsen i forhold til den jevne leser. Cicero er altså ikke noe å kimse av.

Hva med den mer aktuelle årsaken?

Det går på at man ser Cicero i tråd med flere av dagens idealer, og sånn sett er han viktigere enn både Platon og Aristoteles. Mens jeg ser Machiavelli i kontrast til nåtiden, står Cicero mer i samsvar med denne.

Cicero skrev boken for dem som ville bli politikere i datidens Rom. Han snakker om korrekte og gale måter å oppnå politisk lederskap på. Hvilke gale måter nevner han?

Det store eksempelet han bruker er Cæsars måte, som var basert på militærmakt. Slik hard makt må nødvendigvis gå galt, ifølge Cicero. Beviset er at Cæsar blir myrdet. Som Cicero sier; «frykt er en dårlig vakt i lengden, mens velvilje er til å stole på til evig tid».

Ciceros mål er åpenbart å gjeninnføre republikken. Du føler ikke hans politiske mål ødelegger litt for etikken han fremmer?

Han forsvarte republikkens eksistens, ja. Cæsar hadde blitt en enehersker i Romerriket, og det var ikke dette Cicero så for seg som idealstaten. Jeg synes eksempelet Cæsar og de andre han bruker stort sett støtter opp om poenget til Cicero. Han vektlegger viktigheten av å ta hensyn til hvorvidt omgivelsene kan bifalle eller tilslutte seg framtoningen man har. Jeg føler at hans kamp for republikken går hånd i hånd med det etiske budskapet han presenterer.

Må dagens lesere tolke boken mye for å kunne «putte den inn» i 2006?

Nei, ikke spesielt. Den er komprimert og full av gode råd som taler direkte til folk. Nettopp derfor er den en klassiker. Han har såpass mange gode spissformuleringer og en enkel og klar oppbygning slik at han ikke «mister» mange underveis.

Hva mener Cicero når han snakker om «det offentliges moral»?

Greske filosofer hadde individet og dets karakter i sentrum, det man gjerne kan kalle moralpsykologi. Cicero har en langt mer samfunnsorientert og retorisk tilnærming. Han uttrykker etikken mer praktisk enn teoretisk, gjennom den enkle og slagferdige måten han presenterer den på. Ifølge Cicero er det å bruke Platons argumenter i en diskusjon politisk selvmord. Også stoikernes etikk får gjennomgå. Den «passer for de med en brennende ambisjon om å tie stille».

Om pliktene_var jo sentral helt fra før middelalderen. Hvorfor forsvant den fra fokus? Er latinundervisningens nedgang den eneste årsaken?_

Vel, på den ene side har den egentlig aldri forsvunnet. På mange måter har Ciceros reaksjon på idealistisk filosofi blitt den seirende filosofi og ortodoksi i samfunnet i dag. Her kan Anton Martin Schweigaard nevnes. Han baserte sin rettsfilosofi i stor grad på Ciceros tekster i _Om pliktene_s tredje bok, og satte ham opp mot den kantianske rettsforståelsen. Denne har blitt den rådende rettsfilosofien. I akademiske kretser har Cicero i perioder blitt ansett for å være en filosofisk lettvekter, og her forsvant han litt fra fokuset.

Og det med latinen går mer på det at massene har mistet verktøyet for å kunne studere Cicero?

Ja, det stemmer.

Men var det egentlig Cicero som skrev denne boken? Han spilte vel mye på skriftene fra grekeren Panaitios?

Det er korrekt. Cicero tar stoisk etikk og gjør den lettfattelig for folk flest. Et av hans prosjekter var å gjøre grekernes skrifter mer tilgjengelige for hans eget folk. Og det skulle gjøres i en svært veltalende form. Spørsmålet er om ikke noen av de psykologiske elementene forsvinner litt. Det åpner jeg for i avhandlingen min. Cicero legger til rette for en langt mer samfunnsbevisst forståelse. Bedriftene har et samfunnsansvar og det kan det virke som de begynner å bli oppmerksomme på. Vi har jo blant annet fått begreper som Corporate Social Responsibility – CSR. Dette handler om at det er i en bedrifts egeninteresse å opptre slik at man blir akseptert på et moralsk grunnlag.

Er ikke dette veldig kynisk?

Jeg synes ikke det nødvendigvis er kynisk å ville bli likt. Det er mer realistisk og sympatisk. Men Cicero legger heller ikke skjul på dette aspektet i hovedtesen sin. En viktig hensikt med moralen er å støtte seg selv.

Du har satt spørsmålstegn ved lederes tendens til å se til Machiavelli og hans «Fyrsten». Representerer Machiavelli og Cicero to fundamentalt forskjellige forbilder eller kan de forenes?

Jeg tror ikke de kan forenes, i alle fall ikke på dette med frykt som jeg var inne på tidligere. For Cicero er det å herske gjennom frykt alltid uklokt i det lange løp. For Machiavelli derimot, er det et grep man godt kan ty til hvis anledningen byr seg. Mange hevder at Cicero er idealistisk og Machiavelli realistisk. Jeg vil heller si at Cicero er den realistiske. Det de har til felles er at de begge inngår i en moralfilosofisk skrifttradisjon som gir råd til de ledende. Sånn sett kan man høste frukter av å studere begge verker.

Du jobber selv i forvaltningen nå. Det blir pur spekulasjon selvsagt, men tror du noen i regjeringen har lest boken?

Jeg antar at man finner et og annet Bokklubb-medlem i de kretser, ja.

Det var diplomatisk sagt.

Ja.