Overmodent vedtak
Dermed var den ballen lagt død. I alle fall i denne omgang. Samskipnaden (SiT) har opphevet Israel-boikotten og livet går videre i bartebyen. Det naturlige spørsmålet blir: Hva har vi lært av de siste elleve måneders Israel-strabaser? Forhåpentligvis mye. La oss først ta en spasertur tilbake i tid, til den 5. mars 2005. Samfundsmøtet «Midtøsten etter Arafat» resulterer i et resolusjonsforslag om å boikotte israelske varer inntil staten Israel innfrir kravene skissert i det såkalte «Veikartet for fred». SiT oppfordres til å henge seg på. Om den ærede Storsal ble beruset av den arafatske møtetittelen vites ikke, men som en varm kniv i smør gled resolusjonsforslaget gjennom avstemningen. 103 personer ga sitt «ja», 19 avstod fra å stemme og fattige 6 stykker stemte mot. Ingen registrerte innspill, ingen misnøye ytret og ingen irritert summing i salen. Sakte men sikkert begynner saken å vokse. SiT etterkommer Samfundets oppfordring. Bondevik II-regjeringen kritiserer vedtaket. NTNU-studenten Bjarne Hansen følger sin politiske overbevisning, melder seg ut av SiT og mister plutselig retten til å gå opp til eksamen. Implikasjonene er plutselig blitt vel drøye, og man skulle tro at de styrende organer, om det nå var i SiT eller i NTNU-ledelsen, ville skjære gjennom og sette en stopper for farsen. For det vil jeg nesten kalle saken.
Debatten har gått sin heftige gang på Under Duskens diskusjonsforum og i andre fora. Meningene om Israel-Palestina-konflikten er mange og temperaturen er til tider høy. Hvorfor det? Jo, fordi dette er storpolitikk. Vanskelig storpolitikk, til og med.
Personlig ser jeg nærmest på NTNU-student Hansen som en martyr. Jeg er kanskje ikke rede til å disputere for å gjøre ham til helgen - de må vi tross alt være sparsomme med å utnevne - men det enkle faktum at ett semester gikk ad undas for ham er og blir en skam. Det blir altfor enkelt å forsvare vedtaket ut fra tanken om at flertallet bestemmer. Kanskje var ikke Sir Winston Churchill helt på jordet da han hevdet at «democracy is the worst form of government, except for all those other forms that have been tried from time to time».
Uavhengig om Hansen ikke skulle få en tilfredsstillende erstatning eller løsning på det forgagne semesteret, vil jeg gi honnør til NTNU-rektoren som klart og tydelig uttalte at «man skal ikke være nødt til å akseptere at slike politiske saker blir flagget av en organisasjon med obligatorisk medlemskap. Det blir galt. Det er galt».
Man kan si hva man vil om forhenværende statssekretær Bjørn Haugstad (H), men jammen traff han spikeren på hodet da han 30. august kritiserte boikotten med følgende begrunnelse: «Vedtaket kan bidra til å underminere legitimiteten i ordningen med obligatorisk medlemskap og semesteravgift til samskipnadene». Man skulle kanskje tro at en såpass tydelig melding fra sentralt hold skulle få et lys til å gå opp i hodene til de ansvarlige. Men den gang ei. Ikke bare er jeg tilbøyelig til å gi Haugstad og Bondevik II-regjeringen honnør. Til min egen store overraskelse er jeg også rede til å støtte FrP når de fremmer et forslag som vil gjøre semesteravgiften valgfri. Da kan Hansen og andre med samvittighetskvaler slippe å være bundet av en obligatorisk avgift til samskipnaden, og i alle fall få gå opp til eksamen. Det skulle jo for fanden bare mangle.
