Pent, pyntelig og kjedelig
Lørdag kveld tok et fullstappet Dokkhuset i mot Ingrid Olava med band. Ikke et like stort band som det en kan høre på hennes så langt eneste plate Juliet's Wishes, men en perkusjonist som også slo seg løs på diverse andre instrumenter som megafon og et slags klokkespill, og en gitarist som trakterte både gitar, bass og kontrabass, med og uten bue. Olava selv satt trygt bak flygelet gjennom hele seansen.
Bred appell, tynt materiale
Det var et artig sammensatt publikum denne kvelden. Alt fra godt voksne par til yngre jentegjenger satt musestille og klamret seg til rødvinsglasset, klar for en time med Olavas mektige pianopop. Olavas sett denne kvelden bestod av både nye ikke-utgitte låter, materialet fra fjorårsdebuten, og et par coverlåter.
Først ut er Stars. Med mektige toner fra flygelet, pauker og dyster gitarlyd settes stemningen. Olavas stemme er direkte nydelig, men melodien i seg selv er dessverre ikke allverdens. Og slik skal det bli denne kvelden.
Glimt av storhet
Musikken er tidvis drivende og flott, det er ikke dét, men det er mer på grunn av stemningen enn komposisjonene. De gangene komposisjonen er på plass, som på superhiten Only Just Begun som har alle forutsetninger for å ta publikum med storm, mangler det litt såre og oppriktige uttrykket som er alfa omega i genren Olava opererer i. Plateversjonen er tungt orkestrert, men her faller den gjennom.
Kun under Back To Love er det full klaff. Her evner Olava virkelig å formidle både innhold og innpakning på en troverdig og gripende måte, og gir nesten frysninger. Også deler av de nye låtene virker lovende, da hun frigjør seg fra det rigide pianopop-soundet og minner om sin svenske kollega Nina Kinert som forøvrig holdt en upåklagelig konsert på samme scene i fjor.
Trenger tid
Olava gjør lurt i å ta et musikalsk veivalg foran neste utgivelse. Enten må det som virkelig er pop i musikken hennes rendyrkes så det kommer ut og fenger publikum, eller så må hun gå i seg selv å videreutvikle de mer eksperimentelle og alternative arrangementene og instrumentinnslagene, og dermed bli en smalere artist.
Hva hun kan lykkes best med både kunstnerisk og kommersielt vet hun nok best selv. Hun må bare "finne seg sjæl", slik artister med kun én utgivelse i diskografien ofte må før det virkelig løsner.
