Rustne hjerter
Joik som blir avbrutt av latter; en sliten rustholk ved navn «Jernanger»; ei tom spritflaske; en bakfull mann som tar med seg et gevær opp på dekk for å skyte sola. Slik åpner Jernanger, regissør Pål Jackmans første film siden Detektor fra 2000. Bjørn Sundquist spiller sjelden hovedroller, men her innehar han rollen som Eivind, den bitre og alkoholiserte skipperen som har ligget til kai med båten sin i Stavanger i tretti år.
Båten har han gjort om til en mørkebrun pub for gamle sjømenn og drankere, og den ligger skeivt i vannet – som Eivind selv. Men han forsøker å stabilisere både seg selv og «Jernanger» når han får høre at gamlekjæresten Beatrice er på vei sørover. Hjelpen kommer fra den uventede overnattingsgjesten Kris (Pål Sverre Valheim Hagen), en ung mann som prøver å flykte fra et viktig valg i sitt eget liv.
Jernanger er en nedtrykkende film, som skildrer både rustne fartøy og hjerter på en sympatisk måte. Handlingen foregår nesten utelukkende om bord på båten, som i løpet av filmen tar opp i seg Eivinds og Kris' drømmer og redsler; «Jernanger» representerer ulike ting for dem, men de har et felles mål som etter hvert overskygger alt annet – å få båten sjødyktig.****
Bjørn Sundquist gjør en beundringsverdig jobb i rollen som Eivind; han makter å gi nyanse til og skape empati for en karakter som lett kunne blitt en stereotypisk «gretten, gammel gubbe». Et overraskende, men særdeles vellykket castingvalg er Hans Petter Hansen (kjent for sin søttitallsslager «Jeg kommer snart igjen»), som her gjør sin filmdebut som den glade drankeren og eks-sjømannen Pedersen.
Jernanger lider litt under en overtydelig metaforbruk og lettvinte løsninger på sentrale konflikter, men reddes av Sundquists overbevisende tolkning av hovedrollen.
