Tenk på et tall
Les nyhetsjournalist Gina Maria G. Østmoes kommentar om Stjernø-rapporten.
– Jeg hadde håpet på en konstruktiv debatt om kvalitet i utdanningen, ikke å kaste 12 000 ansatte og 210 000 studenter ut i enda en strukturreform, sa Marianne Harg, dissidenten i Stjernø-utvalget, til Klassekampen dagen Stjernø-rapporten ble lagt fram.
Stjernø-utvalget har foreslått at alle de 38 universitetene og høgskolene i Norge skal slås sammen til mellom åtte og ti store enheter. Argumentet for denne sammenslåingen, er at vi trenger store og sterke institusjoner, også når det kommer til internasjonalisering, og den internasjonale konkurransen med andre utdanningsinstitusjoner.
Den som skal konkurrere internasjonalt må imidlertid også ha særpreg. Norske universiteter og høgskoler har over lang tid utviklet seg til å bli de spesielle institusjonene de er med sine respektive trekk. Om ikke annet vil stadig omorganisering rykke opp miljø, nettverk, kultur og identitet som grunnlag for å bygge sterke institusjoner med særpreg. Med Stjernø-utvalgets anbefalinger beveger man seg bort fra mange unike utdanningsinstitusjoner til noen få og store enheter, åtte institusjoner som skal administrere store og små avdelinger som spriker i ulike retninger. Hvordan skal slike institusjoner finne felleskap å samle kreftene rundt, og hvordan skal de ulike institusjonens styrke bevares?
– Alle som har en egenart, har noe å tape, uttalte Thorbjørn Digernes, rektor ved NTNU, til Aftenposten da Stjernø-utvalget la fram sin anbefaling. Og Digernes er langt fra alene om å uttrykke bekymring for dette. Det særegne handler ikke om å være sneversynt, men om særegne styrker som utvikles som et fundament for videre aktivitet. At utdanningsinstitusjoner med lang historie mister sitt særpreg, kan få store ringvirkninger og svekke institusjonene og virksomheten.
Forslagetet fra Stjernø-utvalget innebærer å vurdere leveberettigelsen til noen mindre høgskoler og høgskoleavdelinger. Det er ikke vanskelig å se for seg at nedleggelsene vil bli enda mer omfattende enn disse første forslagene. Var det for politisk brennbart for utvalget å skrive svart på hvitt at dette er en naturlig konsekvens, og muligens en del av planen? Det er nettopp problemene med å samkjøre disse særegne enhetene som gjør at mange reagerer på sammenslåingen, og hvis de foreslåtte fusjonene blir gjennomført, er det lett å se for seg at problemene vil løses med at de minste avdelingene forsvinner. Er det det vi vil?
Det er viktig å få en nasjonal strategi for høyere utdanning, men først må man diskutere målene, ikke strukturen. Det viktigste er å begynne med innholdet, ikke et tall for antall institusjoner. Det er ikke forsvarlig å sende utdannings-Norge ut i en ny omfattende omorganisering nå som sektoren nettopp har brukt mye tid og fokus på å implementere den omstridte kvalitetsreformen. Det er mulig at omorganisering og sammenslåing er en god idé noen steder. Det er bare så vanskelig å se hva som skulle gjøre utdannings-Norge tjent med åtte enorme og sprikende institusjoner.
