Til tvilerne
Det er vår ute. Gresset er grønt, trekkfuglene returnerer og jentene har hentet fram skjørtet fra klesskapet. Det er egentlig en ganske så fin tid. Ut med det gamle og inn med det nye, på et vis. På NTNU skjer det også utskiftninger. Eivind Hiis Hauge slutter som skolens øverste sjef, og det knytter seg naturlig nok stor spenning til hvem som blir hans etterfølger. Styret har valgt en løsning hvor rektor skal ansettes, og ikke velges. Kjempeflott, sier jeg.
Motstandere av ordningen ser helst at den nye rektoren skal være en person med god kjennskap til NTNU, og med en personlighet som vil virke samlende på de spredte fagmiljøene. De kritiserer også ordningen fordi den forkaster den demokratiske modellen med valg. Det første argumentet er forståelig. Men når det er sagt, har hele seks interne kandidater unngått eliminasjon og blitt funnet verdige til å stå på styrets kandidatliste. I tillegg har Arne Bjørlykke, det eneste kjente navnet av de fire eksterne, sterke bånd til både Trondheim og NTNU.
Hva angår de resterende tre eksterne er det ikke lett å si noe om, da deres navn fortsatt er hemmelige. Men til dem som frykter en nådeløs bedriftsleder, født med sølvskje i munnen, rasjonaliseringsplaner i kofferten og skinnende dollarglis: Jeg tror frykten er ubegrunnet.
Når det gjelder det andre argumentet, faller det på sin egen urimelighet. Da beslutningen om å gå for en ansatt rektor ble fattet for to år siden, skjedde det gjennom et demokratisk styrevedtak. Beslutningen er altså i høyeste grad legitim. Det betyr ikke at det ikke er lov å si seg uenig i den, men man bør akseptere styrets vedtak og heller sette alle kluter til for å passe på at en kompetent rektor blir ansatt. Man kan alltids gå tilbake til den gamle ordningen i neste omgang, om dette ikke fungerer.
Det er en befrielse å se at NTNUs visjon om å være nyskapende ikke bare følges opp på forskningssiden, men også på det organisatoriske plan. Hvem har sagt at det å vandre gjennom upløyd mark nødvendigvis vil lede til fiasko? Det er jo nettopp ved å prøve man oppnår nyskapning. Eller som Nils Arne Eggen sa det: «Assa, vi må tørr!».
Nei, gi ordningen en sjanse og analyser heller i etterkant, i stedet for å tvile og ta sorgene på forskudd.
