Tiltrukket av døden

PSYKOLOGI

Hvorfor oppsøker vi bestialiteter som Virginia Tech-massakren frivillig?

Interessen for den typen saker kan anses som en fortsettelse av fascinasjonen vi har for døden i kunst, litteratur og annen populærkultur. Vi vil gjerne vite mer om ulike måter kroppen kan deformeres på. Dette kan ha sammenheng med hvordan vi ønsker å se døden framstilt, men også at vi er så fjernet fra den. Døden er litt av essensen i livet, og vi vet at det skal skje med oss. Men vi ser så lite av den. Mennesker som heller mot slutten av livet lever på institusjoner nå. Dermed kan vi gå store deler av livet uten å ha noe direkte kjennskap til døden, så vi oppsøker døden slik den er framstilt i media. Vi utløser spenninger i oss selv, og får mulighet til å ta kontakt med følelsene vi vet vi har, som vi bærer i oss. Men vi har samtidig også mye frykt for dette.

Hva gjør så eksponeringen med oss?

Det er like mange teorier om dette som det er folk. Den sterkeste bekymringen i forbindelse med dette er hvorvidt eksponering kan ha en læringsfunksjon; at man vil oppføre seg mer voldelig etter å ha blitt eksponert for bestialiteter enn man ellers ville ha gjort. Men det finnes ingen håndfaste bevis for at dette er tilfellet. Når det gjelder det følelsesmessige aspektet, kan dette kanskje føre til at man blir mindre sensitiv overfor fiksjonsvold. Det er altså et åpent spørsmål hvorvidt tilvenning til vold er noe man tar med seg inn i det virkelige liv. Individer oppfører seg ulikt ut fra om man opplever framstillingen av vold som virkelighetsnær. Derfor er det for mange naturlig å le av volden i kultfilmen Pulp Fiction, fordi den ikke peker tilbake på det virkelige liv. Når fiktive voldshandlinger gis en tydelig referanse til det virkelige liv, blir det mer ubehagelig.

Kan ikke oppfatning av realitet og fiksjon flyte over i hverandre?

Det vet vi ikke så mye om. Det kan tenkes, som når nyheter blir veldig actionpregede. Frykt som skapes gjennom fiksjon kan også overføres til realiteten. For eksempel kan det tenkes at terror framstilt på film kan nøre opp under frykten for reell terror. Frykten gjennomsyrer lett våre symbolske omgivelser.

Vil du si at frykt og fascinasjon kan sammenfalle?

Det er jo veldig spennende å være skremt. Det blir en form for frydefull angst.

Men hvorfor er det spennende å være redd?

Det er først når man har kontakt med følelsene sine at man føler at man lever. Media gir oss muligheten til å ha kontakt med slike følelser uten å være utsatt for reell fare.

Blir man vant til å se groteske hendelser?

Det mener jeg man kan bli, som når de som har sett mange voldelige filmer etter hvert reagerer mindre på dem. Men det er ikke dermed sagt at man tar med seg tilvenningen inn i det virkelige liv.

Så du tror ikke man nødvendigvis blir vant til å se bestialiteter i media?

Mange opplever at det blir veldig mye å forholde seg til, og at det derfor oppstår en form for likegyldighet.

Men likevel oppsøker vi det?

Ja. På den ene siden føler vi en borgelig plikt til å holde oss oppdatert. Men, som mange kanskje ikke vil innrømme, blir man ofte fascinert. Dette gjør i grunn folk litt ambivalente – en lar seg fascinere, men man vet at det skal man egentlig ikke gjøre.

Kan man også snakke om en «copycat»-effekt; at mye publisitet rundt voldsrelaterte nyheter skaper en bølge av imitasjon?

Vi vet at selvmord er smittsomt, iallfall. De har en tendens til å komme i flokk. Det mange er redd for nå, er at flere skal få en idé om å gjøre noe lignende som massakren på Virginia Tech, særlig med videoen av morderen sirkulerende verden over.

Går det et skille mellom hvilke typer groteskheter som fascinerer oss?

Det er store kulturelle og individuelle forskjeller. Man kan likevel si at alt som handler om angrep på barn skaper frastøtende holdninger hos folk, både i den virkelige verden og fiksjonen – i hvert fall i den vestlige kulturen. Ellers strever vi med å forholde oss til saker der den geografiske og kulturelle avstanden blir stor.

Er en massakre mer fascinerende enn hungersnød?

Man kan vel si det såpass kynisk. Vi ser jo hvilke oppslag som selger. Hendelsen på Virginia Tech er også en nyhet som er lettere å formidle. Den er mer konkret – hvor, hva, når. Det er verre å rapportere om hva som egentlig foregår i Sudan.

Hadde vi vært mindre eksponert – mer skånet – for saker som Virginia Tech for 20 år siden?

Det vet jeg ikke. Noen mener at dekningen av kriminalsaker blir mer og mer nærgående. Jeg har også lest i arkivene at norsk kriminaljournalistikk på femti- og sekstitallet gikk veldig langt i identifisering av både ofre og mistenkte. Til og med lenge før det var tatt ut tiltale mot vedkommende. I så måte er det ingen entydig utvikling mot en forverring, men media har blitt mer grafisk. Nå kan vi alltid se bilder av nesten hva som helst.

Er det ønskelig å være skånet?

Det er i hvert fall ingen som ønsker å være ignorant, selv om uvitenhet kan være veldig behagelig. Det er vel heller et spørsmål om nyhetsjournalistikken evner å gi et konkret og helhetlig bilde av hva som foregår i verden.

THOMAS WOLD

Universitetslektor i mediepsykologi ved NTNU. Underviser blant annet om reaksjoner på vold i medier og annen populærkultur.