Velsmurte helvetesbiller
Hellbillies ligner kanskje på mannen i gata, men de spiller musikk verdt sine Spellemannspriser, også på Storås.
Sletta foran Solscenen på Storåsfestivalen var mye nærmere full enn halvfull fredag kveld, og talte dermed etter det man maktet å anslå oppunder seks tusen mennesker. Ikke verst oppmøte selv for et to ganger Spellemannprisvinnende countryrockband som Hellbillies. Og gutta fra Ål beviste hvorfor de har gjort seg fortjent til akkurat Spellemann. Med tekster på halling om gjenkjennelige små og store ting i en vanlig manns liv finner de fort veien til et norskt publikums hjerter. Man tviler ikke et sekund på at de gamle gutta på scenen egentlig bare er vanlige folk, så jordnære og folkelige som de framstår.
Mennene i gata
Og man kan bli lurt til å glemme hvor godt smurte de er som band. Men det ble storåspublikummet minnet på kort etter at Arne Henry Sandums bassgitar åpnet showet klokka 21. Selv om Aslag Haugen og kompani valgte å spille en mer ukjent del av repertoaret, bestående av nye og veldig gamle låter den første halvdelen av settet, mistet de ikke draget på publikum av den grunn. Sjarmen holdt oss stående, klappende og nesten undrende på hvordan de kan motta en sånn jubel fra folkemassen og samtidig være kliss like naboen eller læreren på den gamle skolen din. Vel, gitarist, fløytist og trekkspilltraktør Arne Moslåtten er jo faktisk både musikklærer og rektor, så jeg er vel inne på noe.
Lever på gamle kjente?
Halvveis ut i settet kom «Den finaste eg veit», og da var det gjort. En stor del av hemmeligheten til Hellbillies er akkurat dette, at vi som hører på så alt for lett ender opp med å synge med på låtene. Når de i tillegg spiller såpass trygt og overbevisende gjenstår det ingenting å klage på. Det er muligens et tankekors, dog, at bandet som ofte betyr festmusikk aldri mottok mer jubel og applaus enn under sin roligste sang gjennom hele konserten. Er de aldri så lite avhengig av sine gamle gode, mon tro?
