Vitenskapelig stevnemøte
– Realister og humanister bør drikke mer vin sammen, mener professor i elektronikk Einar Johan Aas.
Er vi ved NTNU splittet i to forskjellige kulturer?
– Slik jeg oppfatter det har det tradisjonelt vært ulik studiekultur på Gløshaugen og Dragvoll. Gløshaugen bekjenner seg i hovedsak til problemløsning, og utdanner sivilingeniører som skal ha «relevant handlingskompetanse». Dragvoll vil neppe uttrykke seg slik.
Lett karikert kan man kanskje si at profesjonsstudiene utdannes til «handling uten tanke», mens man på de almennvitenskaplige studiene skal «tenke uten at det utløser handling». Slik jeg ser det består «kulturkløften» på NTNU grovt oppsummer av et skille mellom problematisering kontra problemløsning. Sivilingeniørene skal opparbeide handlingskompetanse, humanistene skal øves opp til refleksjon.
Har dette å gjøre med ulikt syn på hva vitenskap er?
– Enhver vitenskap har sine verktøy for å avdekke nye sammenhenger. Naturvitenskapen bekjenner seg til mer «objektive» størrelser som kan måles. Typisk er Lord Kelvin, som sa at «når du måler det du snakker om, og uttrykker det i tall, vet du noe om det. Men når du ikke kan uttrykke det i tall, blir din kunnskap om det mager og utilfredsstillende». Innenfor de mykere vitenskaper benyttes andre metoder, tilpasset det fenomen en skal studere.
Vi hadde et tilfelle for noen år siden der en filosof fremstilte Newtons lover på en måte som fysikerne ikke likte. Den påfølgende debatten avdekket vidt forskjellige tankesett og ulik vektlegging av hva som er viktig og interessant ved diskusjonen om naturlovene. Likevel opplever jeg ikke noen grunnleggende kulturkonflikt mellom Dragvoll og Gløshaugen. Det har vært mer maktkamp enn kulturkamp. Min uærbødige påstand er at det finnes flere interne konflikter på Dragvoll og på Gløshaugen, enn den lille konflikten dem i mellom. Men det er et klart behov for en felles arena for diskusjon om eksistensielle spørsmål ved NTNU.
Er det mulig å tenke seg en «tredje kultur» der man overskrider dette kulturskillet?
– NTNU og andre universiteter er flerkulturelle, ikke tokulturelle. En tredje kultur ville vel bli en monokultur, i skarp kontrast til det flerfaglige mangfold vi ønsker å oppnå. Vi trenger flere møteplasser, men jeg tror ikke samlokalisering er veien å gå.
Først og fremst trenger vi en arena som kan være et debattforum der intellektuelle av alle NTNU-kulturer kan møtes og diskutere. Dekan Petter Aaslestad ved HF-fakultetet har etterlyst det samme. Det er særdeles viktig å lage fysiske møteplasser, for eksempel «på byen» der både studenter og lærere må ha adgang. Slik var jo Samfundet en gang i tiden. De to vitenskapsakademienes møter i Trondheim er åpne for alle interesserte, men det kommer sjelden til gode debatter på tvers i disse akademiene.
Mens vi er inne på å skape en felles arena. Er tverrfaglighet per definisjon et gode?
– Så absolutt. Helse er ett slikt eksempel. Medisinsk teknologi er i sin natur tverrfaglig. I mitt nærområde har for eksempel forskning på automatisk oversetting fra tale til skrift vært vellykket fordi lingvister og signalbehandlere (forskere som omformer talesignaler til digitale signaler og trekker ut meningen i det talte) har samarbeidet.
Noen kritikere av samlokaliseringen kaller tverrfaglighet et moteord som ikke nødvendigvis er et gode for alle linjer og studieprogram.
– Tverrfaglighet er opplagt bedre enn enfaglighet. Jeg har vondt for å se noen samfunnsoppgaver der tverrfaglighet ikke trengs. Men begrepet rommer mye forskjellig. Når noen bare vil ha tverrfaglige studenter, kommer begrepet «dessertgenerasjonen» opp hos meg. Du kan spise ti desserter og droppe begge hovedrettene, men er du da utrustet til å gjøre en jobb i samfunnet etterpå? Du trenger snarere Alcaselzer mot fordøyelsesbesvær..
For NTNU må løsningen være å utdanne til flerfaglig jobbing i team. Det var hovedintensjonen bak emnet «eksperter i team». Alle må ha en solid dybdekompetanse i et begrenset fagområde. Men vi må lære studentene å samarbeide med andre fagfolk også.
Bunner frykten for samlokalisering i ulik studiekultur og studietradisjon?
– Det finnes muligens en frykt for samlokalisering også her, men jeg tror den er marginal i forhold til «plunder og heft». Motstanden mot samlokalisering kommer fra begge leire. Debatten tyder på at motstanderne ikke vil bruke tid og penger på et usikkert prosjekt. Alle ser ut til å være enige om at hvis vi hadde hatt én campus, ville det være flott. Personlig er jeg imot en flytting fordi prosjektet i flere år vil ta mye av NTNUs oppmerksomhet vekk fra de primære oppgavene.
Vi er derimot mange som vil ha flere uformelle møteplasser mellom ulike fagmiljø. Noen har ønsket seg en «faculty club» der vitenskapelige ansatte kan møtes til lunsj, kaffe, middag eller et glass vin. En slik møteplass vil kunne bedre forståelsen og kunnskapsutvekslingen mellom de vitenskapelige kulturene, som forskningen og undervisningen kan få et stort utbytte av. Det vil være mer nyttig enn en eventuell samlokalisering.
Uthevede sitater:
Det har vært mer maktkamp enn kulturkamp
Lett karikert kan man kanskje si at profesjonsstudiene utdannes til «handling uten tanke», mens man på de almennvitenskaplige studiene skal «tenke uten at det utløser handling»
