Vitnesbyrd fra Vestbredden

– Hvor i Palestina bor du?

– Jeg bor i Ramallah på Vestbredden, hvor jeg er født og oppvokst

– Hva er din studieretning?

– Jeg har en bachelorgrad i datateknikk, samt en mastergrad i demokrati og menneskerettigheter. Jeg skal snart begynne på en mastergrad i journalistikk i USA.

– Hvor merkbar er den israelsk-palestinske konflikten for deg til daglig?

– Jeg vil helst ikke bruke begrepet «konflikt», fordi jeg synes det legger ytterligere kompleksitet til en allerede kompleks situasjon. Jeg foretrekker å kalle ting deres rette navn, det vil si okkupasjon. Vi ble født og vokste opp med okkupasjonen, mens våre foreldre vokste opp i drømmen om å reise tilbake til sine hjem, som de ble bortvist fra i 1948. Okkupasjonen har vokst dag for dag, og har etterlatt oss i et lite fengsel som stadig krymper. Okkupasjonen kontrollerer ikke bare landområder og ressurser – den israelske okkupasjonen av Palestina har alltid handlet om å kontrollere palestinske liv, og gjøre dem vanskeligere, slik at de reiser sin vei, og etterlater seg mer palestinsk land med færre palestinere i.

Å arbeide med media har brakt meg enda nærmere okkupasjonen; å se israelske overgrep hver eneste dag rett foran øynene på de som har mistet sine kjære, å høre ropene til de som er skadd, eller som har mistet sitt land, sine hus og sine trær.

Å bevege seg rundt på Vestbredden er svært vanskelig, på grunn av rundt 600 israelske kontrollposter, hvor folk blir holdt fast og ydmyket i timevis. For ikke å snakke om det å reise til Jerusalem, som krever en spesialtillatelse som er svært vanskelig å skaffe. Du kan sitte på en kafé og plutselig finne deg selv midt i en israelsk streiftog, og arrestasjoner er en daglig trend. Å miste venner eller familie er noe alle frykter; jakten på såkalte «ettersøkte» hindres ikke av at det er tilskuere til stede!

– Er det vanskelig for studenter å fullføre utdanningen?

– Jeg har fullført min, men det er ikke sikkert det vil bli så lett for andre. Bevegelsesrestriksjoner er en grunn til dette; for eksempel får ikke studenter fra Gaza-stripen studere på Vestbredden. Andre grunner kan være knyttet til finanskrisen som eskalerer på grunn av fortsatt okkupasjon. Tiltak som beleiring, kontrollposter, konfiskering av land og stenging av bedrifter påvirker palestineres inntekter, og dermed også deres evne til å fortsette studiene.

Mange studenter blir arrestert, noen blir skadd, og enkelte drept av israelske okkupasjonsstyrker. I enkelte tilfeller har selve universitetene vært mål, slik som det Islamske Universitetet i Gaza, noe som gjør det nesten umulig å fortsette... Men det bør likevel bemerkes at palestinere er blant de høyest utdannede i den arabiske verden. En logisk forklaring på det vil være at mange ser på utdanning som en form for motstand. For eksempel for å kunne spille en aktiv rolle, eller for å bevare palestinsk identitet, for å nevne et par grunner.

– Du nevner det Islamske Universitetet i Gaza, som nylig ble bombet. Hva vet du om denne institusjonen?

– Såvidt jeg vet er det den første institusjonen for høyere utdanning i Gaza – et uavhengig universitet stiftet på slutten av 1970-tallet som bidrar med utdanning til tusenvis av palestinere. Det er kjent for å være et stort, konservativt universitet; det har et framtredende fakultet for islamsk religiøs lov og religiøse studier. Jeg tror det er mer konservativt enn moderat, om man kan bruke en slik kategorisering.

– Rammer konflikten utdanningsinstitusjoner andre steder i Palestina?

– Absolutt. Å få lisens til å etablere et universitet eller et fakultet innenfor et eksisterende, var nesten umulig før den palestinske selvstyremyndigheten ble etablert. Mange universiteter mistet flere studenter under den første og andre intifadaen, og mange ble skadd. Beleiring og protforbud påtvunget oss av den israelske okkupasjonsmakten på ulike tidspunkter og i ulike byer påvirker direkte utdanningsprosessen. Det samme gjør streiftog og invasjoner.

Jeg husker personlig hvordan vi pleide å gå i over 30 minutter fra Ramallah for å komme til Birzeit University, som er bare en 10 minutters kjøretur fra byen, på grunn av alle sperringene den israelske hæren plasserte på veien i 2002. Jeg kan fortsatt ikke glemme lukten av tåregass og lyden av skudd ved kontrollpostene. Lærere såvel som studenter kan bli arrestert. Når det kommer til stykket er hele utdanningssystemet i Palestina et mål, akkurat som ethvert annet aspekt av livene våre under okkupasjonen.

– Får du inntrykk av at resten av verden er bekymret for situasjonen deres?

– Jeg tror det bare er et fåtall som er bevisste på hva som pågår, og enda færre som kjenner den sanne historien. Problemet handler ikke om å være bevisst eller bekymret, det handler mer om hva de som er bekymrede og villige kan gjøre...

Vi har vært i overskriftene ganske lenge nå, men lite har endret seg. Tvert imot; en ulovlig separasjonsmur for det meste innenfor Vestbreddens grenser blir fortsatt bygget, bosetningene blir utvidet, vi blir påtvunget et komplisert system av kontrollposter og tillatelser, folk blir drept, og over 11 000 sitter bak israelske fengselsmurer, inkludert rundt 300 barn!

Gaza er under beleiring, og opplever nå en voldsom israelsk aggresjon som etterlater seg tusenvis av døde og skadde, for det meste sivile. Jeg undres på hvis bildene som kommer fra Gaza ikke får verden til å gjøre noe for å stoppe dette folkemordet Israel begår mot sivilbefolkningen, hva vil da?

– Hvordan ser du for deg at krisen i Gaza vil ende?

– Ødeleggelsene på bakken er enorme. Vi vil se flere ruiner, og folk under ruinene i fjerne områder kan ble funnet, siden de ikke kan bli undersøkt mens den israelske aggresjonen pågår.

Men jeg tror ødeleggelsen i folks sinn vil bli større; hele familier har blitt utslettet, barn har blitt etterlatt ved sine døde mødres kropper i dagevis, helsepersonell blir angrepet, hjelpearbeidere blir skutt på og journalister blir drept. Kort sagt har denne såkalte «krigen» bygget enda en barriere i palestinske sinn, en barriere som ikke vil bli borte på mange år, om noensinne.

Politisk tror jeg det er meningen å få situasjonen slik den var før 27. desember. Den israelske hæren skal forlate Gaza og omringe området, med kontroll over lufta og havet og grensene, og bestemme hvem som kommer inn og ut, når og hvordan. I det beste scenariet, i lys av Israels historie i å adlyde, eller skal vi heller si ignorere, internasjonal lov, menneskerettighetene og folkeretten, er at beleiringen vil bli delvis opphevet, og Gaza vil leve under okkupasjon, isolert slik det var så lang tid.

Les mer om konflikten i Gaza og Zabanehs betrakninger i årets første utgave av Under Dusken.