Om rus, rytmer, og rulleskøyter

– Det er endorfiner, adrenalin, lykke, og ikke minst mestringsfølelse. Når jeg skøyter har jeg alenetid, og unnslipper hverdagen. Det er en egoistisk form for glede.

Du har kanskje lagt merke til ham. Rullende. Dansende. Tommy Winther har det siste året gjort seg bemerket i Trondheims gater. Så bemerket at Trondheims befolkning har døpt ham «rulleskøytemannen».

— Det at folk smiler så voldsomt at det ser ut som de ikke klarer å stoppe, kicker jeg på. Men når jeg ruller går jeg inn i en boble og enser nesten ingenting rundt meg.

Sosialt skjold

Sola er skarp og tvinger Tommy til å myse. Han sitter på en mur og det kjente, svarte, fottøyet med hjul dingler et stykke over bakken. Håret henger stritt ned til skuldrene.

Brunt skjegg og bart preger ansiktet hans.

— Jeg er en reke fra Lofoten som fikk sitt første kyss som 18-åring. Da mine foreldre skilte lag flyttet jeg til den store byen Narvik. Den hadde hele én gate. Der oppdaget jeg rulleskøyter, og siden har de vært en stor del av livet mitt.

Enkelte vil nok kalle det en underdrivelse.

— Som ung hadde jeg utrolig lys stemme,var mye skadet, og jeg ruste meg. Jeg skadet skulderen min da jeg var 17 år, og fikk ikke nok hjelp og oppfølging av leger. Om man ikke har alt på rett kjør er det så enkelt å ramle mellom to stoler. Jeg brukte sju år på videregående både på grunn av at jeg var skadet, men også fordi jeg rett og slett trivdes godt på skolen.

Som ung var han usikker, og snusleppa hans var et sosialt våpen. Han tar seg til overleppa, og forteller.

— Jeg gjemte meg bak den. Jeg følte den tok oppmerksomheten vekk fra meg, og da kunne jeg slappe mer av.

I dag er snusleppa borte. Den har blitt erstattet av en enorm selvtillit, og det er her rulleskøytene kommer inn i bildet.

— Etterhvert har rulleskøytene blitt min måte å slappe av i samfunnet. De er mitt sosiale skjold, forklarer han.

Sitt eget rom

Tommy forteller at han i 2003 fikk en sønn, og flyttet etter ham til Trondheim.

— Han bor i Finnmark nå, så jeg har ikke så mye kontakt med ham som jeg ønsker. Men nå er han snart gammel nok til å bli opplært på rulleskøyter, sier han mens han ler høyt og lener seg bakover.

Tommy har stått på rulleskøyter i 22 år, men begynte å kombinere rulleskøyting og dansing først for to år siden.

— Jeg var på festival og opplevde en enorm danseglede. Etter det bestemte jeg meg for å kombinere rulleskøyting og dansing. Til å begynne med hadde jeg hodetelefoner med musikk, men jeg merket fort at folk i trafikken var bekymret og redde. Jeg bestemte meg derfor for å ha høy lyd i stedet, for å si at «her kommer jeg».

Han forteller at rulleskøytingen også er et stikk til samfunnet. Han løfter en knyttneve og slår den rolig ut i lufta.

— Jeg elsker folk, men jeg elsker ikke samfunnet. Samfunnet er lagt opp slik at hvis du ikke passer inn noe sted så er du ikke god nok. Jeg er et eksempel på det. Jeg prøver ikke å passe inn, jeg prøver å lage mitt eget rom, slår han fast samtidig som han med fingrene forsøker å lage seg rom i lufta.

— Det er ikke rom for meg her, egentlig. Da jeg først kom til Trondheim ble jeg fortalt at jeg så ut som en liten speedfreak i joggedressen min.

Lovens lange arm har han heller ikke særlig mye til overs for.

— Når politiet kommer mot meg, danser jeg ekstra mye. De er bare ute etter å kriminalisere meg. Jeg synes det er flaut at samfunnet skal være slik.

Uten hjelm, med flammeskjold

Tommy titter ned i bakken, fikler nølende med hendene sine.

— Jeg sliter med mange private problemer, og tar for meg ett av gangen. Uten rulleskøytene hadde ingen sett meg, for da hadde jeg sittet innendørs hele tiden. Jeg har slitt med depresjon, og tenker på rulleskøytene som en gave fra oven. Å finne et slikt kick unner jeg alle.

Mange lurer på hva Tommy «går på». Det er noe han er klar over, men ikke nødvendigvis setter pris på.

— Jeg har mye energi, men du ser meg aldri rusa på rulleskyter. Etter jeg ble far ble jeg bevisst på hvor skadet kroppen min ble av alt jeg puttet i den. Energien min kommer fra ren mat uten konserveringsmidler og E-stoffer. Så filtrerer jeg mitt eget vann, sier han og ler, før han fortsetter med noe som virker som en ettertanke:

— Det sier noe om samfunnet: at folk tror en person må «være på noe» for å være løssluppen.

Han tar seg i skjegget og drar i det. Selv om han er bevisst på å ta vare på kroppen sin er han ingen ivrig bruker av beskyttelse når han danser på rulleskøyter.

— Jeg bruker ikke hjelm, men ofte håndleddsbeskyttelse. Jeg opplever å skade meg mer når jeg bruker hjelpemidler. Med hjelm får man et annet balansepunkt, og man tar unødvendige sjanser. Uten beskyttelse er jeg veldig på vakt. Hver dag når jeg går ut døra ber jeg en liten bønn, både til meg selv og noe guddommelig.

Han tar en pause, og prøver å forklare hva han mener med «noe guddommelig».

— Man blir født, lever, og dør. Jeg legger tilitten min til det at jeg faktisk finnes, og tror på denne «prosessen». Jeg ber til den og energien kommer ned igjen til meg. Det er som om jeg har et flammeskjold rundt meg. Det er bestemt når jeg skal dø, og så lenge jeg ikke framprovoserer det så går det fint.

Han nikker litt usikkert, innrømmer at dette høres rart ut, før han fortsetter:

— Det viktigste er å legge bort det dumme man har gjort, og å ikke bekymre seg for det dumme man kommer til å gjøre. Det er en klisjé, men det er en grunn til at det er det, sier han og ler.

Såpe, skepsis, og latskap.

Han forteller at mange tror at han har skjegg og langt hår av ideologiske grunner.

— Det er egentlig bare latskap. Jeg var lei av å vaske håret, så oppdaget jeg at det ble utrolig fint.

Skjegget har jeg av den grunn at jeg ikke ser meg i speilet, og derfor glemmer at jeg har det. Det er kun når jeg pusser tennene at jeg ser min egen refleksjon. Det morsomme er at mine tidligere kjærester har ment at jeg er veldig forfengelig.

Bak oss kommer et tog, og lyden sluker stemmen til Tommy. Det blir stille, og han kikker på omgivelsene. Blikket hans gjenfinner raskt fokus.

— Som ung nordlending bannet jeg hele tiden. Det henger liksom med. Etterhvert ble jeg bevisst på hvor preget jeg var av omgivelsene mine.

En av de mange episodene som har preget ham og gjort ham til den han er, fant sted i København for noen år tilbake.

— En gang jeg var i København traff jeg en mann som var helt lik meg. Vi speilet hverandre. Ikke spurte vi hverandre om navn, ikke hilste vi, vi utvekslet ingen detaljer. Vi bare nikket og gikk da vi merket at samtalen var over. Det var da jeg merket at så mye av det vi gjør er et program vi følger. I det øyeblikket skjønte jeg at vi bare har adoptert en oppførsel. Det er greit, men at folk ikke er bevisste på det er dumt.

Å finne rytme i oppoverbakker

I framtiden håper Tommy å få fullført graden sin i pedagogikk, men iveren etter å lære på universitetet er ikke enorm.

— På universitetet handler det om å svelge, og å spy opp det som andre har tenkt, sier han mens han retter seg opp i ryggen, løfter hendene og tar tak om selen på sekken sin.

— Når det første de forteller oss er at vi skal lære å tenke selv og at det ikke finnes rette svar, da er jeg med. Jeg faller av når man da skal gå tre år på skolen for å lære hva andre folk har kommet fram til.

Men hvordan han skal håndtere framtidens problemer er han sikker på.

— Jeg skal smile gjennom hele livet, selv om det ikke er lett. Jeg skal finne rytme i oppover- bakker.