Skrøneforteller: Øystein Dolmen lar aldri sannheten komme i veien for en god historie. Alt blir mer spennende hvis man er litt kreativ.

En rampete musikant

Knutsen og Ludvigsen har blitt en norsk nasjonalskatt, men spillegleden har alltid vært det viktigste for Øystein Dolmen.

Publisert Sist oppdatert

Øystein Dolmen er den fødte historieforteller. Lattermild og avvæpnende forteller han gøyale historier om både sine unge og eldre dager. Det er tydelig at han aldri har vært redd for å lage sin egen moro.

Fakta

ØYSTEIN DOLMEN

Alder: 68

Yrke: Musikant, tegner, skribent

Aktuell med: Filmen Knutsen & Ludvigsen og den grusomme Rasputin

Beste kulturopplevelse?

– Egentlig helt umulig å svare på, det er så mye. Men jeg har en metode som jeg bruker når jeg skal utforske ny kultur. En gang skulle jeg til Wien, men hadde egentlig lyst til å dra til påskefjellet. For å motivere meg, bladde jeg opp på kunstnere fra Wien. Jeg fant Gustav Klimt, og bestemte meg for å se alt av ham i hjembyen. Jeg hadde det kjempetravelt, men lærte veldig mye.

Største guilty pleasure?

– Vel, jeg har jo gjort noen litt ulovlige ting som jeg burde skamme meg over, men setter veldig pris på. For eksempel var jeg veldig interessert i sprengstoff. Det var en gang vi fikk alle brannbilene til å rykke ut.

Verdens største problem og hvordan fikse det?

– Der er det flere ting som henger sammen. Hvis man ser på historien så ser man at alle store sivilisasjoner kollapser en eller annen gang. Med det økonomiske systemet og miljøbruken vi har i dag, er det dømt til å skje med mindre vi endrer sivilisasjonen fullstendig. Det vet jeg ikke om er mulig.

Råd til Trondheimsstudenten?

– Ha det artig, mest mulig artig. Det er det viktigste. Ha det artig med alt du gjør, enten du studerer eller drikker øl. Entusiasme og glede er den største drivkraften.

– Jeg husker da jeg selv var med på Samfundet, da var det marxist-leninistene som drev Under Dusken. Jeg var med å starte anarkistpartiet her, så om natten så brøt jeg meg inn på kontoret deres og plantet en tegneserie som var litt spydig mot dem. De merket det ikke før avisa var i trykk.

Lærte mest på Samfundet

Den tidligere trondheimsstudenten er mest kjent som halvparten av duoen Knutsen og Ludvigsen, sammen med Gustav Lorentzen som døde i 2010. Dolmen gir ikke universitetet, men heller det runde røde, æren for suksessen. Det kan sikkert være litt beroligende for noen av de mer iherdige Samfundet-traverne.

– Både Gustav og jeg studerte. Han skulle bli ingeniør, og jeg skulle bli sosiolog eller noe. Isteden bestemte vi oss for å satse på gitaren, og ble med i Samfundets Interne Teater og lagde revy. I ettertid ser jeg at det var årene på Samfundet som virkelig hjalp meg, og jeg brukte nok mer tid der enn i forelesninger. Det å få stå på en scene, og ha muligheten til å eksperimentere og drite seg ut litt var helt uvurderlig.

Det var også på Samfundet at Knutsen og Ludvigsen først så dagens lys. Ideen om barnesanger kom da duoen hadde barnetime for studentene på Studentradion i Trondheim. På den tiden var det bare i Trondheim det fantes noe slikt, og det begynte etter NRK-sendingene på nattestid.

De manglet stoff å sende, men vi fikk likevel ikke innpass hos Studentradion. Men så kjente vi noen i Forsterkerkomitteen, og fikk laget et program som ble sendt uten redaksjonens godkjenning. Hvorfor vi endte opp med akkurat barneviser er ikke godt å si, kanskje var det fordi vi var så barnslige selv.

Partnerskapet lever videre

Nå er altså Knutsen og Ludvigsen tilbake igjen, denne gangen med den kinoaktuelle filmen Knutsen & Ludvigsen og den grusomme Rasputin. Gutta i tunnelen har aldri helt forlatt Dolmen.

– Jeg og Gustav hadde en periode da vi var borte fra hverandre, fra 1968 til slutten av 90-tallet. Så var vi på turné og samarbeidet med rockeband. Senere døde Gustav i 2010. Da var det mange prosjekter og ideer vi var i gang med, blant annet filmen.

Han forklarer at det først var veldig tungt å skulle jobbe med prosjektene uten sin gamle makker. Likevel mener han at mye av Gustav Lorentzen ligger i filmen.

– Vi hadde allerede kommet i gang, så vi snakket med familien til Gustav, og kom fram til at det ikke hadde vært i hans ånd å skrinlegge prosjektet. Vi kjente hverandre så godt at når jeg sitter og skriver nå, vet jeg nøyaktig hvordan Gustav ville levert sine replikker.

Ydmyk

Det er mange som har et veldig sterkt forhold til Knutsen og Ludvigsen, og duoen har blitt en viktig del av den norske kulturarven. Likevel har Dolmen en ganske beskjeden og avslappet holdning til hva slags inntrykk de har gjort på folk.

– Jeg er forferdelig glad for at det vi har laget fortsatt slår an. Det å få lov til å fortsette med noe jeg er glad i, er kjempeflott. Jeg og Gustav var så takknemlige mot alle foreldrene som indoktrinerte barna sine med musikken vår. I tiden fra vi startet opp og fram til i dag, er det veldig mye bra som har kommet og forsvunnet igjen. Det er ikke bestandig det er det beste som blir stående igjen.

Han forklarer at det viktigste alltid har vært at han selv var fornøyd med arbeidet sitt. Hvis andre liker det er det en bonus. Det er liten tvil om at dette har fungert godt for Dolmen.

– Det finnes så mange forskjellige typer høydepunkter. Som da vi fikk samlet masse musikere i studio for å lage albumet Juba Juba. Et annet var å stå på scenen under Øyafestivalen og spille for flere tusen mennesker som kan hele repertoaret vårt og synger med. Et høydepunkt kan være så mye. Egentlig har jeg bare hatt høydepunkt, til og med under nedturene.

Powered by Labrador CMS