Mer enn bare «broren til»

I en grå sofa i inngangspartiet ved Handelshøyskolen i Trondheim sitter en som har all mulig grunn til å være fornøyd med sommeren. Mens medstudentene har vært opptatt av å få sommerjobb hos DNB, har Jakob Nelvik gått helt andre veier.

– Det var helt tilfeldig at jeg søkte sommerjobb i P3, egentlig. Det dukket opp en post på facebook en dag, og jeg tenkte: Hvorfor ikke?

Familien Nelvik er ikke ukjent i medie- og underholdningsbransjen. Faren Odd Nelvik er kanskje best kjent som tidligere sjefsredaktør i Se&Hør, mens storesøster Live er en kjent figur i NRK.

– Det er ikke sånn at jeg ikke sa at jeg het Jakob Nelvik, jeg gjorde ikke det.

Han ler litt, og ser ut i luften.

– Men det er ikke sånn at jeg kan si at jeg ble headhuntet. Jeg har ingen kul historie, jeg søkte på lik linje med alle andre.

Venter på å våkne

For som yngstemann i en flokk på fire, er det knyttet noen forventinger til ham.

– Mamma ble jo ganske stressa. Jeg er liksom den siste muligheten for at noen i familien skal ta høyere utdanning, også endte jeg opp på radioen jeg også.

Han har likevel ikke følt noe press fra familien, verken for eller mot å følge i deres fotspor.

– Jeg går jo egentlig økonomi fordi jeg ikke helt vet hva jeg vil enda. Jeg venter liksom på å våkne opp og vite det helt sikkert.

Han tar en pause før han fortsetter.

– Jeg bare håper at jeg ikke våkner opp en dag og vil bli lege, det er jeg litt for seint ute til.

En moderne månelanding

Det at han skulle få sommerjobb som radioprater i P3 var en relativ fjern tanke. I barndommen slet han mye med stamming, og selv om han ikke plages noe særlig av det nå i voksen alder, ligger det alltid i bakhodet. Det at statskanalen ansetter noen med et taleproblem, er ifølge hovedpersonen selv nesten som en månelanding.

– Det var viktig for meg å legge den ballen død fra dag én.

Gjennom de seks ukene vikariatet varte, hadde de blant annet en spalte som gikk på at Jakob stammet.

– Jeg skulle stamme et ord, og så skulle lytterne gjette seg fram til det ordet.

Han mener at det å ha en slags ironi over «problemet» var en viktig del av det å kunne legge det fra seg. Samtidig synes han det er moro å kunne statuere et eksempel, og vise at det er mulig å være radioprater selv om man stammer.

– Men det sitter sikkert noen på Westerdals og er litt grinete fordi jeg har fått den jobben, sier han og ler.

– Sånn, fordi jeg heter Nelvik til etternavn.

Fra redaksjon til radioprater

Som følge av at han fikk jobben som vikar for P3-Morgen, måtte Jakob også for første gang si nei til familieferie.

– Det er kanskje greit, da. Å si nei for første gang når man er tjuefem, da er det nesten på tide.

For noen ferie kan han ikke si at han har fått i år. Det som opprinnelig skulle være rent redaksjonelt arbeid, endte opp med å bli den ene halvdelen av morgenradioshowet.

– Jeg skulle egentlig booke gjester, men så ville ikke Niklas dra lasset i tre timer alene.

Som den uredde og spontane personen han er, takket han ja. Men, uten Niklas Baarli hadde det ikke blitt like bra.

– Det er utrolig deilig å ha en person som har stålkontroll. Da slapper man litt av selv også, sier han, før han begynner å le.

– Eller, han sølte ut en kopp kaffe under sending en gang, som ødela teknikken. Da var det greit å være vikar og den som ikke sølte!

Ilddåp

Selv om han kun var vikar, har ikke jobben vært enkel.

– Det er en slags tradisjon å være litt ekstra fæle mot vikarene.

– Hva var det verste du opplevde?

– Jeg fikk skjegget vokset på lufta. Da jeg trodde jeg var ferdig, viste det seg at de bare hadde tatt underdelen av skjegget, og Niklas hadde lovet lytterne før- og etter bilde.

Nesten instinktivt stryker han seg over haken.

– Det var sabla vondt, og det passet litt dårlig at jeg skulle på festival etterpå med rødt og hovent ansikt.

Det var heller ikke bare fysisk han skulle «lide» utover sommeren, men også psykisk.

– Den aller første reportasjen min skulle jeg sinke morgentrafikken i Oslo. Og NRK, statskanalen, er kanskje ikke kjent for å ha det fresheste innen teknologi, så der satt jeg i bilen med en sender fra andre verdenskrig og skalv i beina.

Slike hendelser skaper god radio. Det er alltid gøy å høre folk drite seg ut, eller bli driti ut. Og det at han har fått gode tilbakemeldinger på jobben sin, er betryggende. Med unntak av én sint tekstmelding, har det bare vært positivt.

– Det betyr jo at jeg har gjort noe riktig, at jeg har fått skapt noe for egen maskin. Folk blir veldig opphengt i det at jeg er «broren til Live».

Heldige tilfeldigheter

Mens de fleste av kompisene ble igjen til Oslo etter videregående, valgte Jakob å reise til Trondheim. Også dette var ganske tilfeldig. Han hadde egentlig tenkt seg til Bergen etter at han hadde tatt litt fag her og der, men når Trondheim plutselig fikk sin egen Handelshøyskole, ble han værende. Det har han ikke angret et sekund på.

– Jeg ble litt redd for å sitte der med den samme kompisgjengen fra videregående, og ikke få oppleve det å bli kjent med nye mennesker.

Som den spontane og sosiale typen han er, er den store skrekken å legge seg for tidlig på fest.

– Jeg er den som aldri tør si ja til fester med en gang, fordi noe bedre kan dukke opp. Også er jeg den siste som legger meg på fest! Skikkelig lakenskrekk.

– Har du noen gang gått glipp av noe fordi du har lagt deg tidlig, da?

– Jeg og Live hadde nach etter p3-gull ett år, og jeg kastet inn håndkleet tidlig fordi jeg rett og slett hadde drukket litt for mye. Dagen etterpå fikk jeg høre at Röyksopp og flere andre hadde kommet innom. Etter det har jeg passet på å være den siste som legger seg.

Ikke bare broren til Live

Selv om flere av de store hendelsene i Jakob Nelviks liv har virket tilfeldig, passer det veldig fint med hvordan han er som person. Han synes det er vanskelig å skulle beskrive seg selv, og å skulle se seg selv i en «åtte-til-fire»-jobb.

– Det må være noe som er gøy. Hadde jeg hatt talentet skulle jeg laget et Ylvis-type show.

Han ler.

– Eventuelt kunne det vært gøy å sett på den typen show laget av en uten talent også.

Det å være broren til Live Nelvik vil kanskje virke skummelt for noen. Jakob er full av lovord om søsteren, og synes tanken på å skulle være på lik linje med henne er fjern.

– Hun er noen alle kjenner, og har noen gullruter. Kanskje om noen år, det kan være et fint mål å ha.

Det blir stille i noen sekunder, en av den siste timens få pauser, mens han tenker seg om.

– Istedenfor å være sjokka for at jeg er lilleboren til Live, og synes det er så kult, så kan de heller synes det er kult at jeg er meg, avslutter han.