Den tredje i rekken

Bakklandet, en mandag formiddag: Små trehus i gult, blått og rødt ligger stille og tett i tett. Tiden i den lille hovedgata i det som kan sies å være byen i byen, ser ut til å stå stille.

Nesten vegg i vegg med den gamle bokssamlersjappa finner man en stor, rød tredør med et håndtak av metall. Kanskje gir det et ørlite hint om hva som skjuler seg bak porten: bygården og verkstedet til en av Norges siste gjørtlere.

– Dere får komme innafor, det er kaldt her ute, sier den gråhårede mannen som dukker opp i døra.

Han er litt, men ikke påfallende, lut i ryggen. Og tynne streker danner små rynker i ansiktet hans. Men at han ennå er ganske ung er noe Kåre Ramberg selv kan bekrefte.

– Inni seg blir man jo aldri gammel, det er bare kroppen som merker at årene går. Oppi her, – han slår innsiden av håndflaten lett i hodet – her er man like ung som for førti år siden, smiler den 67 år gamle gjørtleren forsiktig.

GJØRTLER var betegnelsen på de som på 1400-tallet satte spenner i sko og hatter. På Kåres gamle fabrikk gjøres hovedsakelig restuarering og bevaring av gamle gjenstander, men kopiering og nylaginger kan også utføres.

Vel vitende om at det i dag finnes tre utdannede gjørtlere i Norge kan det dermed virke som Kåre og gjørtler nummer to, barnebarnet Stephan, har mer enn nok å henge fingrene i. Men Kåre rister på hodet.

Foto: Christina Undrum Andersen, Under Dusken– Tidligere produserte vi ganske mange serieartikler. Men etter at kineserne begynte å selge ferdig fabrikkerte artikler til Norge, har forespørselen gått ned.

Kåre setter seg på en stol av den typen med stolben av grått metall og med en slags påsydd pute i grått. Mellom hendene hans ligger en ball av krøllet tørkepapir, som går fra den ene håndtverkerhånden til den andre.

– Dessuten har ikke metall vært helt på moten de siste årene, bortsett fra børstet stål og disse fæle glatte lysestakene, sier han.

KÅRES GAMLE VERKSTED består av to små rom delt i to. På tross av en lav temperatur er det påfallende hvor hyggelig arbeidsplassen hans ser ut for det utrente øyet. På de gamle slitte veggene, som muligens en gang har vært grønne, henger et utall rare redskaper. Gamle notater med løkkeskrift og furuskuffer med hver sin slitte lapp henger rundt i rommet, blant slipe -og formingsmaskiner. Under maskinene ligger restene fra gjørtlerens slipearbeid. Det ser ut som gull, og det gjør kanskje de ferdige gjenstandene også. Men før den tid skal Kåre jobbe seg gjennom det som med årene har blitt en godt innlært prosess. Kåre er nemlig tredjegenerasjons gjørtler.

– Da Nidaros Metallvarefabrikk, som i sin tid lå på Øya, ble nedlagt i 1917 kjøpte bestefaren min sine egne maskiner og flytta til lokalene vi sitter i nå, forteller han.

Kåre kan bekrefte at mye har endret seg på Bakklandet siden den gang.

– Det var er helt annet miljø. Leilighetene var stort sett overbefolket av arbeiderfamilier og samholdet var godt. Ryktene sier at det bodde 13 unger i denne gården før krigen. Og når jeg var liten husker jeg fra vi spilte mye fotball nede ved elva. Da var det godt ikke mødrene våre så oss når vi måtte uti og hente ballen, forteller han lystig.

Kåre tar en titt på den sammenkrøllede papirbiten i de foldede hendene hans før løfter han hodet igjen og fortsetter å fortelle.

– Da jeg tok over etter faren min på søttitallet, var det opp klokka seks om morgenen for å varme opp ovnen slik at vi kunne støpe artiklene før tolv. Nå fyrer vi derimot opp med olje i titida og støper cirka halv tolv, forteller Kåre.

Også teknologien har gjort store framskritt siden den gang. Noen ganger synes Kåre utviklingen går litt i forteste laget.

– Når de jævla datamaskinene stopper, da stopper jeg også. Når man får feilmeldinger man ikke forstår noen ting av....

Kåre rister litt på hodet. Han tror at hvis teknologien skal være nyttig må man også ta med seg det nødvendige fra fortiden.

– Hvis gjørtleryrket dør ut er problemet at nåværende arkitekter kjenner for lite til den støpeteknikken som er nødvendig for å arbeide som gjørtler, forklarer han.

KÅRE KASTER FRA SEG den sammenkrøllede papirballen og reiser seg. Til venstre rett innenfor døra står en kasse med en leiraktig masse. Han begynner å bearbeide den, henter frem en firkantet bit av tre, og legger et metallstykke oppå. På siden av det store bueformede vinduet som vender inn i bakgården der gjørtleren vokste opp, står en liten skål med et hvitt pulver i en gjennomsiktig pose. Han henter det frem og drysser et tynt lag over formen.

– Dette kaller vi dystepulver og brukes til å skille modellen fra sanden, sier Kåre.

Deretter dekker han det hele med sand, før han til slutt jevner ut overflaten og legger en ny treplate på toppen, og setter på en slags klype for å holde det hele sammen.

– Sånn! Det blir fort rutine, men det er like irriterende hver gang når man er ferdig og ser at det er vrak alt sammen, slår han fast.

MIDT I DET INNERSTE ROMMET står en bratt umalt tretrapp med små trinn, som fører opp til annen etasje. På flere av benkene der oppe ligger ferdige artikler som Kåre har lagd. Mangfoldet er slående: Alt fra ringeklokker og lysestaker til klokker, små statuer og dørskilt.

Kåre holder opp noe som likner en ring man kan ha nøkler på. Den er gullfarget.

– Denne lagde jeg til håndverkerutstillingen Rennebumartnan. Og det ble et skrik uten like, så godt mottatt ble den. Vet dere hva det er?

Et lurt blikk og et litt skjevt smil dukker opp i gjørtlerens ansikt. Dette skjer flere ganger når han finner opp egne spørsmål han tror er vanskelig å besvare, og det er de også.

– Det er en nøstekrok, slik som damene brukte når de var på vei til seters og gikk og strikka, forteller han muntert.

DET SIES AT FOR NOEN er fremtiden skrevet mer eller mindre fra den dagen man blir unnfanget. Født inn i en familie der to generasjoner allerede hadde livnært seg på gjørtleryrket var veien lagt for Kåre, som heller ikke hadde noen søsken som kunne videreføre familiebedriften.

– Jeg fikk gjørtleryrket inn med morsmelken, men har jeg aldri følt meg pålagt til å ta over bedriften. Men dersom man vil bli rik, er gjørtleryrket derimot ikke å anbefale.

Kåre drar på skuldrene.

– Det er ikke akkurat en gullgruve. Man blir ikke mett av medieoppslag og skryt, sier trønderen og blir stille.

Han hever øyebrynene og sukker så vidt.

– Det var 800 kroner på konto sist jeg sjekka og de vant jeg i Lotto, sier han med en stemme som bekrefter at inntekten godt kunne vært noen hakk høyere.

Foto: Christina Undrum Andersen, Under DuskenI DAG ER MANGE av Kåres oppdrag fra stat og kommune, som ønsker restaurering av gamle gjenstander i for eksempel kirkebygg. I tillegg er gaveartikler til Sintef og Norges tekniske vitenskapsakademi viktige kunder. Tallet på oppdrag fra privatpersoner er derimot lave.

– Det koster å ha en ansatt og man må være to for å drive med støping, så utsiktene er nokså dårlige, sier han.

Det knirker litt i den gamle tretrappa på vei ned til første etasje. Plutselig tar Kåre til ordet igjen. Stemmen hans er mer munter nå.

– Jeg tror Lotto er løsningen, men jeg kjenner bare én som har vunnet skikkelig i Lotto.

Han drar på ordene, typisk trøndersk.

– Misunnelig? Eeh, ja! Men hvis «jokern» hadde kommet fram og jeg skulle velge opp og ned ville jeg havna nederst læll, humrer han.

Den gråhårede mannen som nå nærmer seg pensjonsalderen, noe han forøvrig ikke gleder seg spesielt til, innrømmer at det er et visst vemod knyttet til en bortgang av gjørtleryrket.

– Jeg synes det er litt synd. Har stat og kommune brukt oss?

Han ser tenkende ut.

– Uansett hva man sier om religion ligger våre kulturskatter i kirkene. Det gjelder alt av både kunst og metall i forskjellige tidsepoker. Her er det mye som kan gjøres, men det krever budsjett og prioriteringer.

Det lure smilet er borte. Kåre rynker øyebrynene igjen.

– Det er viktigere at kirketaket er tett enn at lysekrona ser fin ut, men det kunne vært flere forespørsler herfra. Og slike oppdrag er interessante, tenk deg for eksempel lysekroner fra 1750, sier gjørtleren.

Han ser opp. Gamle lysekroner er visstnok noe av det peneste han vet om.

Selv om Kåre får kjeft av kona når han går på taket prøver Kaare å se det positive i situasjonen.

– Du vet, hver fase i livet har sin sjarm. Sjarmen nå.. ja hva skal man si. Å kunne gjøre det man har lyst til, spør han.

UTE PÅ BAKKLANDETS BROSTEIN går folk forbi, mens tiden i det lille verkstedet står stille og kanskje vil den fortsette å gjøre nettopp det når Kåre går av med pensjon, dersom ikke barnebarnet hans ser det som «liv laga» å fortsette med gjørtleryrket.

Døren til Kåres verksted lukkes. Et lite klikk og døren er igjen. Mon tro når den blir lukket for godt.