Fra søppelkasse til matfat

Ivrige hender tar gledelig imot eskene og posene søppeldykkeren Randi Gustad graver fram. Gustad befinner seg midt inne i konteineren, omgitt av søppelsekker og most frukt. Det lukter stramt av søppel, og hun må gå varsomt for ikke å tråkke oppi de overmodne jordbærene som flyter rundt beina hennes. Gustad lener seg over en fullstappet søppelsekk. Nok et gledesrop.

– Se her! Masse bananer!

Best før, spiselig lenge

Utenfor konteineren samler meddykkere Kristin Molund, Ask Morris Rasmussen og Tara Griegel fangsten i en haug. De bytter seg imellom på å holde luka til containeren, lyse inn med lommelykter, og organisere det som allerede har blitt hentet ut.

Molund lener seg inn i konteineren. I lyset fra lommelykta på mobilen sin ser hun nok et bytte.

– Randi! Se der, under rømmen. Mozzarella!

Gustad leter seg fram til mozzarellaen og gir den videre. Den viser seg å ha gått ut på dato for kun én dag siden. Godt innpakket i plast er den fortsatt fullt brukbar. Molund kan si seg godt fornøyd.

– Juhu! Mozzarella på pizza!

Inspirert

Både Griegel, Molund og Gustad har vært ute på dumpster diving flere ganger før.

– Da jeg bodde i Tromsø hadde jeg noen kompiser som «dumpstra» en del, og var veldig inne i det. De hadde et helt latterlig lavt matbudsjett, fordi de fant så mye i søpla. De dumpstra så godt som alt av mat, forteller Molund.

Hun ble også bitt av basillen, og har sett innsiden av flere av Tromsøs konteinere.

– Man kan si at de ble en inspirasjon for meg. Dette er jo bra mat som bare blir kastet. I tillegg er det gratis. Alt som er gratis er supert når man er student.

Kastes for mye

Gustad klatrer ut av konteiner, og beundrer den foreløpige fangsten. Bananer, plommer, poteter, camembert og koteletter. Det meste har gått ut på dato for én dag siden, og ligger pakket inn i plast. Det som er most eller gammelt kastes tilbake i konteiner. Bananene skal bli til banankaker og smoothie, og plommene skal bli syltetøy.

– Vi kaster alt for mye mat. Sist gang jeg var ute fant vi rundt 20 pakker med halvstekte rundstykker. Tenk så mye det hadde kostet om vi skulle kjøpt det, sier Griegel.

For henne handler det også om det sosiale.

– Det er gøy, da. Jeg blir skikkelig gira når jeg endelig finner noe. Det er et adrenalin-kick.

Noen ganger treffer man

Maten samles sammen og fordeles i plastposer og esker. Vi vandrer videre, på leting etter nye konteinere.

– Se, der er det en! Den er til og med åpen, roper Gustad.

Konteineren viser seg å være tom. Det er en del av spillet.

– Noen ganger treffer vi, og noen ganger bommer vi. Det er sånn det er, forklarer hun.

Ingen av dem er særlig redde for å bli tatt på fersk gjerning av butikkansatte. Foreløpig har det ikke skjedd.

– Hva er det verste som kan skje? Sannsynligvis sier de bare at vi ikke burde gjøre det, og ber oss om å gå, sier Molund.

Ifølge henne er det utelukkende fornuftig å ta med seg mat som ville gått til spille. Jentene kan fortelle om både pastiller, godteri og brødvarer som det tilsynelatende ikke var noe galt med, men som allikevel har blitt kastet.

– Mitt beste funn var en hel eske med nutrilettbarer. De var helt fine og smakte som vanlig, men hadde sikkert gått ut på dato, forteller Molund.

Gustad forteller om en venninne som dumpstret utenfor Kitch’n, og fant blant annet kjøkkenskåler og annet utstyr.

– Ei vi bor med fant en 156-pakning med Snickers en gang. De hadde ikke gått ut på dato, men det var noen som hadde funnet en plastbit i én sjokolade, så de tilbakekalte alle, sier hun.

Forstår problemet

Tor Osvald Lund, daglig leder hos Rema 1000 Heimdal, kan godt forstå at det er fokus på kasting av mat.

– Hos oss har vi ikke åpne konteinere, men kompilatorer som søpla kastes i. De bør man ikke begynne å klatre inn i, så vi har ikke hatt noen store utfordringer med dette, sier han.

– Det som er den egentlige utfordringen er hvor mye mat som kastes. Vi har, som alle andre butikker, varer som vi er nødt til å kaste. Det er i den enden problemet ligger. Da burde vi heller se på reglementet rundt holdbarhetstid.

Lund forteller at Norge, som medlem av EØS, må følge EUs regler for holdbarhet på mat.

– I Rema-konsernet pleier vi å prise ned varer når de går mot holdbarhetsdatoen. Dette er jo ikke noe vi ønsker, men det er bedre enn å kaste maten. Det innebærer svinn for oss, men gjør slik at vi må kaste mindre mat.

Lund trekker fram varer som poteter og egg, som har en holdbarhetsperiode på to til tre uker. Han har forståelse for at folk ønsker å redde mat som fortsatt anses som brukbar.

– Vi har ikke hatt noen store problemer med «dumpster divers» her på Heimdal. Det kan selvsagt skape problemer for dem som driver med det, men jeg har ingen problemer med å forstå fokuset, sier Lund.

Er søppeldykkerne et problem for butikkene?

– Ja, det er et problem. Det er et problem at vi kaster såpass mye mat.

Ikke sosialt akseptert

– Dette er det mest talentløse jeg har sett.

Molund og Rasmussen har nettopp hektet en hengelås av en konteiner, og ser nå ivrig inn etter ny fangst. Den viser seg å være tom, til alles store skuffelse. Mandag er mest sannsynlig ikke den beste dagen å dumpstre på, konkluderer Molund.

– Jeg føler at det er litt lite sosialt akseptert å drive med dumpstring, sier hun.

– Først og fremst fordi det er ulovlig, men også fordi maten vi henter opp blir sett på som søppel. I tillegg hjelper det ikke at vi går rundt i mørket, ikledd gamle klær. Hun ler og peker på sitt eget antrekk, spesielt plukket for å kunne vandre rundt i moste jordbær. Vi tusler tilbake med fire poser fulle av mat. Ikke den beste fangsten, etter de andres mening. Noe skal bli middag, og noe skal bli syltetøy. Alt samlet fra Trondheims største matfat: søpla.