Leiv-Erik Ødegaard fylte enogtyve i april

– Jeg er tjueen, altså. I april.

Spørsmålet, som han ikke egentlig svarte på, var hvordan han så på det å bli valgt til leder av Norges største studentersamfund i en alder av tjue år. Et spørsmål han har blitt stilt veldig mange ganger det siste halve året. Feilaktig, også. Enogtyve somre, skal en vite.

Han lener seg tilbake i stolen igjen, en rustikk armstol – trukket i blått skinn for anledningen. Resten av stolene i denne avdelingen av Bristol Konditori er også blå, derav fotografens henvisning, «vi setter oss i Det Blå Rommet». Den gamle kafeen har trådt ut av skyggen til Café Erichsen, som gav tapt for kapitalismen i forfjor. Men at vi sitter her nå, og ikke befinner oss på Samfundet, eller i Pirbadet for den del, er helt tilfeldig. Verken «Blå Rom», en gammel kafé med oppfrisket møblement eller kapitalistiske omstendigheter er ment å vekke Leiv-Erik Ødegaards politiske følelser, der han nå sitter med leggen over kneet og ser på de andre gjestene.

– Interessen for politikk går ganske langt tilbake, sier Samfundet-lederen.

HAN SER NEDOVER kafeens lokaler mot vinduene og utgangen ved spørsmål som dette – spørsmål som potensielt kan besvares feil. Han har ikke gjennomgått medietreningskurs riktig ennå, som han selv sier, men det later til at han vet når han må veie sine ord. Kanskje er det derfor han konsekvent sier «en politisk ungdomsorganisasjon» når han egentlig omtaler Unge Høyre.

– Det var en skoledebatt på videregående skole. Jeg husker jeg tok kontakt med en av debattantene etterpå og spurte om jeg kunne melde meg inn i den politiske organisasjonen han var med i. Etterhvert ballet det bare på seg, og jeg ble leder for fylkesorganisasjonen i en alder av 17 år.

Læringskurven var veldig bratt, kan Leiv-Erik fortelle, og sammenligner det med lederjobben han nå har fått.

– Selv om jeg ikke har erfaring med Samfundet har jeg jo erfaring med organisasjonsbygging og ledelse fra vervet mitt i den politiske ungdomsorganisasjonen. Men sånn som da jeg gikk inn i det vervet hadde jeg jo ingen erfaring, sier han.

VERVET I UNGE HØYRE hadde han i ett og et halvt år, inntil postkassen gjemte på denne lille notisen som i mange tilfeller gjør gutt til mann. Førstegangstjenesten – en litt utenom det vanlige – tilbragte Leiv-Erik i Brüssel, som «slave for diplomatene», som han selv kaller det.

– Men for meg som har interesse for politikk var det også veldig spennende. Vi var gradert til å lese hemmelig informasjon, og det var jo veldig interessant. Det var rapporter og statsdokumenter, som på en måte viser de foskjellige landene sine posisjoner og hvordan de ser på hverandre, sier han og stopper.

Gradert til hemmelig informasjon fører med seg en viss følsomhet, og Leiv-Erik vet akkurat hvor grensen går.

– Det er ikke alltid de forskjellige organisasjonene er enige heller, og av og til kunne etterretningsrapportene motsi hverandre, sier han, og avslutter med «det er ikke bare lett å være diplomat heller».

VI LER LITT sammen. Til å være tjue, unnskyld, tjueen, er han en person med autoritet, og man får aldri lyst å tøye grensene hva angår samtaleemnet. Kanskje hører det med jobben som Samfundets yppersteprest, kanskje er han bare sånn fra oppveksten av.

Leiv-Erik brukte sine første tolv år i Stavanger, før faren sluttet jobben sin i oljebransjen.

– Alle i slekta er fra Møre og Romsdal; mamma er fra Sunnmøre og pappa Nordmøre, og da pappa sluttet i jobben ble det en naturlig periode for å tenke gjennom hva man skal gjøre videre. Så da kom de vel på tanken, «kanskje vi skal vende snuten hjemover». Da de flyttet til Stavanger planla de å bli der et år eller to. Det endte med tjue.

Foreldrene til Leiv-Erik er fremdeles gift, og sammen har de ham og storesøsteren Ingrid Oline. Hun har studert i Trondheim før, og tråkket opp løypa for Leiv-Erik, blant annet som nestleder for ISFiT. Nå jobber hun som forretningsutvikler i Aftenposten, og hun er på mange måter Leiv-Eriks forbilde, forteller han.

– Hun er nok en stor del av grunnen til at jeg studerer i Trondheim nå. Hun har tatt meg med på Samfundet, og gjennom henne har jeg bygd opp en del forventninger til Huset og Trondheim som studentby. Det gjorde at jeg flyttet til Trondheim, sier han.

ET VALG HAN neppe angrer på. På ett år har han rukket å administrere utgivelsen av ISFiT-boken og vært leder for Samfundet i to måneder.

– Det er jo på en måte en slags deadline når man jobber med festival. Når den er ferdig er du ferdig. Så når ISFiT var over var jeg ikke helt komfortabel med bare å avslutte alt der, sier han, og henviser nok til frivillig engasjement og Samfundet samtidig.

Leiv-Erik avslører at det nok blir en pause etter ledervervet.

– Når du jobber så mye glemmer du på en måte din egen person, og mister tid til venner.

– Hvem er du som person?

DET BLIR STILLE igjen. Enten tenker han på hvordan han skal svare for å framstå korrekt, eller så er spørsmålet faktisk litt vanskelig. En kan fristes til å tro det siste i dette tilfellet, men tiden går.

– Jeg tror jeg er... Om ikke en pådriver, så er jeg i alle fall med på det meste. Og så er jeg litt kjent som den ukuelige, jeg har alltid troa. Selv om jeg til tider feiler, innrømmer han.

Jeg spør om han har noen morsomme historier om seg selv, bortsett fra den han fortalte på valget. Han støtter høyreleggen på kneet igjen og titter i kjent retning, med hendene foldet foran kneet.

– Morsomme historier om meg selv...

Det tar fem sekunder, «det var det da...», tjuefem sekunder tikker i stillhet, «det var jo den om jordbærskåla», ett minutt er gått. Jeg bryter tausheten og spør hvilken posisjon Samfundetlederen har i jenteavdelingen. Ti sekunder.

– Jeg har jo hatt noen kjærester, det har jeg. Men jeg prøver å holde meg klar nå, jeg er litt bevisst på det.

Ti sekunder til.

– Jeg er jo veldig følsom da, sier han og fjerner endelig blikket fra utgangen, oppretter øyekontakt og lener seg framover.

– Så når... Jeg blir veldig lett forelska, og når jeg blir forelska får jeg veldig intense følelser. Det passer kanskje ikke så bra i livssituasjonen min akkurat nå, kan man si.

ET FORSTÅELIG svar. Den avtroppede Marie Stølen fikk som viktigste tips av sin forgjenger Øyvind Aass at hun i alle fall måtte passe på å være singel, for tid til kjæreste ville det ikke bli. Men som leder av Samfundet følger en del oppmerksomhet, og det må jo være mange tilbud, kan man tenke seg.

– Ja... Nå har det seg jo sånn at jeg blir ikke tiltrukket av ei jente sånn uten videre om hun bare legger an på meg på Samfundet en kveld. Men du har helt rett, det går ikke an å reservere seg mot det. Jeg har hatt tre relativt seriøse forhold, det var på videregående, og jeg har vel kanskje lært meg at forholdene ikke alltid er så solide som de kan virke. Det er veldig...

Stillheten senker seg igjen. Eller ikke, Café Bristol har få ledige stoler denne lørdags formiddagen, med pensjonerte stamgjester og nyankomne studenter i symbiose, interiøret tatt i betraktning. Samtaler og klirring mellom kaffekopper og teskåler og et og annet innhold i en barnevogn gjør at vi må heve stemmen i passiaret.

– Det er ikke sånn at man bare går inn i et forhold og så bare å kaste det. Erfaring har gjort at jeg kanskje tenker meg om før jeg går inn i noe, sier han til slutt.

TILPASNINGSDYKTIGHET er potentaten uklar på om han har, men bruker sine verv til å forklare.

– Det er litt morsomt egentlig, jeg har jo vært med i Unge Høyre, og så er det jo mye fordommer mot dem, og til en viss grad så stemmer de også. Så har vi ISFiT på den andre siden, som er en veldig idealistisk organisasjon og for så vidt sees i sammenheng med en rødere holdning, og jeg har trivdes veldig godt i begge. Men hvorvidt jeg klarer å tilpasse meg får vel andre svare på, sier han.

LEIV-ERIK MENER Samfundet skal representere medlemmene sine, og at studentmassen er et vidt spenn «fra mørkeblått til blodrødt», både på Huset og i hans sammensetning av det nye styret.

– Men som jeg sa på valget: Jeg tar ikke med meg mine politiske meninger inn i vervet som leder, og jeg har ingen problemer med å stille meg bak det meningsmassen vil skal skje.

Etter valget trykket Under Dusken satirisk et Samfund farget blått, og med en tekst der den nyvalgte lederen framsto med talefeil. Nå, sittende på Café Bristol, later det til at den snart skjortevarme lederen tenker i de baner av et blått Hus, og samtidig minnes sleivsparket om dialekten.

– Dere liker visst å mobbe folk for dialekten sin, ler han.

– Jeg måtte jo begynne å sjekke dette, jeg, om jeg hadde problemer med å si «r». Jeg snakket med folk: «har jeg problemer med å si 'r'? Altså, jeg har jo skarre-r og sånn, men er det noe galt med r-en min?».

NÅ LER VI sammen igjen, og igjen er det en usynlig autoritær kraft som hindrer denne portrettøren i å si noe upassende. Fotografen ler også, og alle tre slutter samtidig.

– De mente det ikke var det da.

Vi snakker litt om dialekten hans. Om hvordan en blanding av dialekt fra Stavanger, toneleie fra både Kristiansund og Stavanger og uttrykk fra Kristiansund kan utarte seg («det højtes heilt jevligt ut»), og om kulturforskjellene mellom Kristiansund og Stavanger (høy velstand og kulturminner mot toppet narkotikastatistikk og rånemiljø). Etterhvert faller vi inn på interesser. Fotball i ni år. Han går i fjellet både sommer og vinter «sånn uten ski», og liker musikk veldig godt.

– Hardrock har jeg ikke så mye til overs for, men ellers hører jeg på alt fra opera til Britney Spears.

Han har dessuten spilt trekkspill, noe ikke mange vet.

– Det var ikke noe jeg sa på valget, nei. He he. «Hei, jeg heter Leiv-Erik og spiller trekkspill. Stem på meg!»

Han liker dessuten å løse verdensproblemer med venner over et glass vin, selv om løsningene ofte viser seg å være ørlite grann mer kompliserte dagen etter.

AT ADMIRALEN for det Runde Røde har reflektert over hvordan en leder skal framstå er åpenbart. Leiv-Erik varsler en spennende høst, og underretter at han «sammen med styret og resten av organisasjonen skal se hva som kan gjøres bedre». Samfundet skal bli attraktivt.

– Jeg håper jo at det vil føre til et bedre Hus, sier han, før «gradert hemmelig» setter en stopper for videre avsløringer.

– Noe mer konkret tror jeg ikke vi skal si.

Leiv-Erik vil likevel berolige Trondheims yngre studenter:

– Det blir nok ikke 20-årsgrense når huset åpner, men det er jo en problemstilling vi må se på, sier han, kanskje ikke veldig overraskende.

Enogtyve-åringen har fordelen av å ha vært på begge sider av gjerdet, og har ihvertfall etter alle øyemål det som skal til for å lede Huset i riktig retning det kommende året.