Plastleker og pensum

Tekst: Mari Tellefsen Wigdel og Karoline Bernklev

i en luftig og lys leilighet på Moholt står det to knallrøde tripp-trapp-stoler ved det hvite spisebordet. Ingvild og Brage sine mødre er venninner, så de har visst om hverandre hele livet. Men det var på en togtur da begge tilfeldigvis skulle til samme hytte, fordi deres daværende bestevenner var søsken, at de først ble kjent. Ingvild var 19 år, Brage var 18.

– Jeg tror vi ble kjærester på togturen opp.

To år senere, med ryggsekk og hverandre, dro de ut for å se verden. De skulle reise i seks måneder. Da de kom til Fiji opplevde Ingvild å være veldig emosjonell, og gråt mye i telefonen til sin mor. Hun var gravid.

De neste ukene skulle de tilbringe i Sør-Amerika. For Ingvild virket det alt annet enn gøy, så hun dro hjem, mens Brage fullførte turen.

I 2011 kom Adrian til verden.

I dag er de foreldre til to, Adrian på fire og et halvt år, og Aksel på to.

– Nummer to, i motsetning til den første, var planlagt. Vi ville ha to tette.

FLEKSIBILITET. I dag er Brage nesten ferdig med fysioterapistudiet, og er nå i turnus. Ingvild går fjerde, og siste, året på studiet for å bli barneskolelærer.

– Det mest positive ved å ha barn når man studerer er fleksibiliteten.

Spesielt setter Ingvild pris på å kunne levere barna i 10-tiden, når forelesning starter sent, og kunne hente de tidlig, når hun er ferdig med skole for dagen.

– I arbeidslivet er det mindre fleksibilitet, og det krever ofte at man leverer 08.00 og henter 16.30, i full hast. Da har man ikke mye tid sammen før leggetid i 19-19.30 tiden, sier hun rolig. Gule og røde blader faller ned fra trærne. Ingvild er på vei hjem fra barnehagen med Adrian og Aksel. Hver dag pleier de å springe om kapp nedover bakken blant hyblene på Moholt studentby. Barna stopper opp for å leke i sølepytten. Stemningen er fri for hastverk.

– For noen dager siden var det en veldig stor søle­pytt på veien hjem. Adrian hadde på seg støvler, så han fikk leke i pytten, men Aksel hadde på seg jogges­ko. Da sa jeg, «Aksel, om du går i pytten blir du blaut.» Like etter var skoene av, og han i pytten med bare sokkene på.

TRANG ØKONOMI. Den største utfordringen er det økonomiske aspektet. Med en bestemt tone, og et alvorlig drag over ansiktet, forteller Ingvild:

– Det er ikke et problem, men vi har ikke råd til en sydentur.

Det var verst for familien det første året, da de bare hadde støtten fra Lånekassen å lene seg på. Fra Lånekassen får de bare 1600 ekstra per barn i måneden. Med et kritisk blikk, sier hun:

– Det er helt urealistisk at det skal gå. Barnehageplass koster 2955 i måneden, per barn.

Ved en tilfeldighet fant Ingvild og Brage ut om andre økonomiske støtter som ble tilbudt.

– Vi fant ut at vi hadde rett til Bostøtte og moderasjon for barnehagekosten. Siden det har det gått mye bedre. Jeg vet ikke om vi hadde greid oss uten det, uten å ha jobbet oss ihjel.

BARN AV STUDERENDE FORELDRE. I kantina på kunnskapssenteret på St. Olavs skaper den hektiske hverdagen støy. Det durer av anleggsvirksomhet utenfra, og det klirrer i glass og bestikk. For en del år tilbake gjennomførte Maria Seth Talseths foreldre sin turnus som legestudenter ved St. Olavs. Maria ble født året før de startet på medisin i Oslo. I løpet av studietiden fikk Maria to søstre.

– Som barn vet man ikke forskjellen på det å være student og det å være i jobb. Jeg husker at de ofte satt og leste på kveldstid. Spesielt før eksamen. Ved senge­kanten pleide mamma å lese pensum­litteraturen sin på latin for å få oss til å sovne.

Fleksibiliteten var ikke enorm i hverdagen deres. Barna hadde fulle barnehagedager og var på SFO etter skolen.

– Studiet avgjør nok mye av fleksibiliteten. Foreldrene mine var avhengige av fulle dager for å komme gjennom alt de skulle.

Hun legger til, med et smil:

– Men litt fleksibilitet var det, som når vi skulle reise bort en helg så kunne de ta seg fri en fredag.

TAKKNEMLIGHET. Familien levde trangt, både romslig og økonomisk. – Vi var mor, far og tre barn på 40 kvadratmeter. Vi hadde dårlig råd, men det var ikke noe jeg tenkte på. Etter å ha spart opp penger pleide vi å dra på kino. Det var en stor happening, som vi gjorde det beste ut av.

Hun legger til, tankefullt:

– Jeg tror mange barn av jobbende foreldre tar slike ting for gitt.

Påvirker det deg til å være økonomisk bevisst?

Det oppstår en stillhet, og hun svarer tvilende.

– Det er vanskelig å si, men jeg setter veldig stor pris på tingene mine.

BEUNDRING. Selv studerer Maria medisin ved NTNU.

– Jeg beundrer foreldrene mine veldig for at de klarte det, sier hun, og hun smiler bredt.

Foreldrene til Maria har gjort det klart for henne at de anbefaler å vente med å få barn.

– Ikke fordi det ikke var koselig, eller fordi det var problematisk, men mer på grunn av at man mister friheten og uavhengigheten man har som ung.

Hun understreker at det går bra å ha barn i studietiden, om man vil.

– Mange ser på foreldrerollen i studietiden med skrekken. Vi ser tilbake på den tiden som en av de beste periodene i livet. Selv om det var trangt, både økonomisk og romslig.

ØKT ETTERSPØRSEL. Moholt studentbarne­hage sto klar i 1971, og da den var ny var det den eneste studentbarnehage i Trondheim.

– Jeg har jobbet her siden 1980, sier Trine Haaskjold, pedagogisk konsulent i barnehagen.

Etter de mange årene har Trine merket seg noen endringer ved studentene som kommer. Hun forteller at gjennomsnittsalderen på foreldrene har endret seg litt over årene.

– De har blitt noe eldre. Folk studerer kanskje lenger, sier hun tankefullt.

Det er imidlertid ikke noen studieretninger blant foreldrene som utmerker seg spesielt.

– Vi har hele spekteret, sier hun.

Hun forteller om økt etterspørsel. Det har også skjedd store endringer ellers. Nissekollen og gamle Moholt barnehage ble lagt ned, og i høst ble den nye Moholt barnehage ferdigstilt. Det nye bygget er stort, bygget av massivt tre, og hvert rom har høyt tak og store, brede vinduer. Avdelingene har fått navnene sine fra tidligere UKE-revyer og rom på Samfundet.

STUDENTRETTET. Det er barnehagegaranti i Trondheim, men Trine mener likevel det er viktig å ha studentbarnehager.

– Det handler om å sikre lik rett til utdanning gjennom å legge til rette for studenter med barn for en best mulig studiesituasjon.

I barnehagen har de mye forståelse for og kunnskap om nettopp dette. Trine understreker viktigheten av å møte studentene der de er.

– Vi hadde en forelder som hastet avgårde til eksamen. Studenten hadde glemt kaffen sin, og var veldig opptatt av dette. Da ba vi studenten vente ti minutter for å få med seg en termos med kaffe fra oss.

Hun later som hun gir oss termosen. Så lener hun seg framover og fortsetter.

– Vi prøver å få studenten som kommer til å senke skuldrene. Det gjør de nok i kommunale barnehager også, men vi skal gjøre det, og vi gjør det, sier hun bestemt.

EKSAMENSGARANTI. Nettopp målet om å tilrette­legge for studenter med en hektisk hverdag betyr at barnehagene har utviklet flere spesielle tilbud. Blant disse er utvidet åpningstid, kulturverksted og åpen barnehage.

– På åpen barnehage er alle studenter med barn velkomne selv om de ikke har barn i en studentbarnehage, forteller Trine.

Hun opplever at studenter som blir foreldre står i en sårbar posisjon ettersom mange ikke har familie eller andre som kan hjelpe til. I barnehagen er de derfor opptatt av å hjelpe foreldrene med å utvide nettverket. Dette kan være alt fra å sette dem i kontakt med andre foreldre som bor på Moholt til å invitere til uformell dialogkafé hvor man kan drøfte ulike ting. Målet er hele tiden å knytte nye kontakter.

– For det går an å bo på studentbyen og være kjempe­ensom, omgitt av masse folk, sier Trine alvorlig.

Noe av det viktigste barnehagen tilbyr er eksamens­garanti. Hvis barnet blir sykt i eksamens­tiden har man flere rom på barnehagen hvor syke barn får lov til å oppholde seg, og man tilbyr også å dra hjem til barnet.

IKKE ETTÅRSGRENSE. Det er tydelig at stabilitet er viktig i studentbarnehagene. Det er lite gjennomtrekk av ansatte, og det legges spesielt til rette for at det er flere små barn.

– Vi har aldri hatt en grense som sier at barnet må være fylt ett år. Det yngste barnet vi har hatt var tre måneder, men det er ikke mange som er så unge.

Hun legger veldig vekt på at studentbarnehagen har hatt tilbudet fra dag én, og har derfor utviklet en viktig kompetanse om hva så små barn trenger.

– Hver høst har vi dialogmøter med foreldrene til de aller minste med fokus på hvordan å sikre barnet.

Det tilbys også kurs og veiledning for foreldre i foreldrerollen. Her kan de som opplever utfordringer med oppdragelse lære av andre, og dele hva de kan.

– Dette er et lavterskeltilbud, det betyr at man ikke trenger å ha problemer for å delta. Det er en fin sjanse til å møte de som er i samme situasjon og utveksle erfaringer.

I HVERDAGEN. – Det er ikke noe som er en helt vanlig dag for oss, sier Ingvild og ler.

Men hver dag starter veldig rutinert for småbarnsfamilien.

– Rundt halv sju, før barna har våknet, står vi opp for å aktivere hjernen litt. Sekken er allerede pakket, og kjøleskapsgrøten skal bare flyttes ut på bordet. Kaffetrakteren er gjort i stand, så det bare er å trykke start. Til slutt vekker vi barna.

Ingvilds legger til:

– Uten rutiner blir det styr.

Etter Ingvilds erfaring går balansen mellom lesing og barnepass veldig bra.

– Jeg prøver å være igjen på skolen når jeg først er der, om det lar seg gjøre. Her hjemme har vi tre soverom, og vi bruker det ene til lesesal. Der blir jeg ofte sittende på kveldstid.

Den eneste gangen Ingvild har møtt på en større utfordring i forbindelse med det å være mor og det å studere, var første året da sønnen var syk i 14 dager i strekk.

– Jeg hadde mye obligatorisk som jeg ikke kunne stille opp på. Jeg holdt på å ikke få godkjent året.

Ingvilds gestikulerer mens hun prater

– Jeg ble sint. Men det ordnet seg.

Hun prøver å skjule et smil, og legger til.

– Jeg synes litt synd på dama i resepsjonen på universitetet.

SOSIALE BEGRENSNINGER. Ingvild forteller at hun etter leggetid har mye tid til å være med på sosiale ting.

– Ettermiddagen er kjernetiden med barna, så jeg blir kritisk om den tida går bort til mye sosialt. Men etter leggetid er det ikke noe problem. Og om jeg ikke har lyst, er det en grei unnskyldning.

Hun ler høyt.

– Da jeg startet igjen etter permisjon med minstemann var jeg på vorspiel med den nye klassen min. Der var det ei jente som var veldig overrasket for å se meg.

– Så kult at du er her, sa hun.

– Jeg går jo i klassen deres, svarte jeg.

– Ja, men du har jo barn.

Ingvild ler, og legger til at folk har en oppfatning av at man ikke kan gjøre noe.

– Vi er to. Det har litt å si.