Uviktigper
Steinar Sagen viser at det er greit å være teit, men han setter grensen ved Märthas englefjær.
Mens kollegene Bjarte Tjøstheim og broren Tore Sagen i Radioresepsjonen ruser inn i et annet rom, kommer programleder Steinar Sagen gående like bak. Han og broren har vært ute og røykt, og den store mannen med den enda større boblejakken setter seg. Om en time skal Trondheims studenter underholdes fra scenen, med «Radioresepsjonens Postkasse» (postkasse, postkasse). Nå er han bare rolig og konsentrert, og snakker om sin lille vending i livet. «Basse» har begynt å trene, og det er viktig.
– Hvorfor jeg har begynt å trene? Diabetes nummer to banker på døra. Den vil inn, men jeg prøver å holde den unna. Man blir eldre, og man begynner å tenke på om det er en litt mørk føflekk her og der. Kanskje er det fordi man har blitt pappa også, så klart. Man kan jo ikke dø fra barnet sitt på grunn av helsen, heller.
Steinar ler litt anstrengt når han hører seg selv si det.
Viktige valg
Siden barneskolen har han vært den klassiske klovnen i skolegården. Å stå på scenen og skrive revymateriale tok såpass mye av oppmerksomheten at han ble satt på skolebenken i fire år på videregående.
– Men det var fire år med nesten bare revy, selvsagt, sier Steinar og ler.
Komikerkollega Håvard Lilleheie var Steinars billett inn i NRK. De to bodde sammen i kollektiv da Lilleheie skulle lage ungdomsprogram for statskanalen på nittitallet. Steinar ble med, og da det tok slutt fant de ut at de måtte lage et program sammen på radio for å få bli. Sagen droppet plassen på Westerdals reklameskole til fordel for å lage radio.
– Alternativet var å gå der i tre år og eventuelt komme tilbake til NRK. Det var ikke særlig fristende, egentlig, sier han.
Humortalentet til Sagen har vært i bruk siden han var ung, men det er ikke hva som helst som har gjort at komikeren nå er blant landets aller mest kjente.
– Det er nok med Radioresepsjonen jeg «blomstret» mest. Vi fikk jobbe med noe selvvalgt, og tenkte at «dette skal vi gjøre». Vi fant ut tidlig at konseptet med Radioresepsjonen funket bra.
Yngstemann i programmet klarte imidlertid videregående på normert tid. Den teknisk interesserte lillebroren er bråkjekk på lufta og er beryktet for sine tidligere oneliner-bonanzaer som har gått sin seiersgang på nettet.
– Nja, Tore krydrer språket med litt fremmedord og sånt. Han er ikke så veldig... Vel, han er smart, sikkert smartere enn meg, for Guds skyld.
For Steinar kommer humoren fra alt og ingenting. Mye er fra egen hverdag, men det finnes også noe han ikke vil dele. Privatlivet holder han for seg selv. Samboeren er det ingen av lytterne som vet navnet på, heller ikke datteren på ett år. Kun broren har fått privatlivet brettet ut, med forlovelse og ventende barn med P3-kollega Live Nelvik.
– Tore har rollen som den litt kalde typen, jeg er nok litt moralens vokter og Bjarte er den litt rare, litt «odd», sier Steinar.
Koselig krybbedød
Mange uinnvidde lyttere har nok satt maten i halsen når den nye vitsespalten går på lufta en dag i uken. Den pubertale humoren får en ny dimensjon når de groveste vitsene blir fremført med totendialekt for å gjøre grusomhetene mest mulig koselig. Da hender det Steinar må holde igjen.
– Jeg synes det er viktig at det skal være hyggelig å høre på oss også, ikke bare Tores krybbedødvitser. Det blir bare mørkt og trist.
Til nå har de fått svært få klager, selv om lillebroren kan være i overkant drøy.
– Det er sjelden vi selv går over streken. Når noen reagerer, kommer det andre lyttere som forteller dem at det er jo bare tull alt sammen, sier Steinar.
Til og med vikarene i programmet virker å la seg rive med. Bjørn Eidsvåg er den første som blir oppringt om en av de faste er syke. Når presten kommer, nøler han ikke med å rope «motherfucker» på lufta, bare for å sette stemningen.
Naturlig jalla-fyr
Mellom lange perioder som radiopratere tar trioen pauser for å gjøre andre prosjekter, gjerne av en noe mer seriøs art. Nå er Steinar aktuell i rollen som drosjesjåføren Roar Lien i NRK-suksessen Lilyhammer. Rollen krevde ingen stor innlevelse i en fremmed karakter for «Basse».
– Det er en morsom rolle å være en slaskete drosjesjåfør. Jeg er ingen karakterskuespiller. Det ligger meg nært å være en sånn jalla-fyr. Det er bare å få på seg gullkjedet og drosjejakka, så er jeg sjåfør, sier Sagen.
Å være skuespiller på heltid er imidlertid ikke noen drøm.
– Det var greit å få manus, og bli fortalt hvor en skal gå, og hva en skal gjøre. Å komme ut av radiostudioet er deilig, og det er viktig for oss å gjøre det. Men å jobbe som skuespiller på heltid virker litt kjedelig, det må jeg innrømme.
Utenom sendingene fra elleve til ett fortoner livet seg rolig for Sagen. På lufta får lytterne daglige referater fra hva de tre resepsjonistene har gjort «de siste 24 timene». Det er umulig å ikke merke seg den tilsynelatende bedagelige fritiden til trekløveret. Steinar deler gjerne med lytterne om sjeselongen han strekker seg ut på hjemme.
En enkel mann
Ingen kan klandre Steinar for å være en mulitaskende streber med tidsklemme. Noen store lidenskaper utenom radioprogrammet trenger han ikke.
– Har du ikke blitt finere på det etter suksessen med Radioresepsjonen?
– Man blir jo kanskje det når man får den oppmerksomheten. Men vi er fortsatt glade i å dra hjem klokka fire etter jobb og slappe av. Vi har ikke fått så mange rike venner, og vi elsker ikke å gå på kjendisparties og sånn. Jeg føler vi er jordnære til tross for den enorme suksessen vår, sier Steinar, med ironisk trykk på «enorm».
Innad i resepsjonen klarer de tre å være venner, selv når det er gnagende uenigheter dem i mellom.
– Jeg er programleder, men ikke sjefete. Vi er som et trehodet troll som blir enige i plenum når noe dukker opp, sier Sagen.
Pløsefjes
Skal du fyre opp Sagen, er det relativt uviktige ting som viser seg lettest antennelig. For eksempel prinsesser som prøver å lure andre.
– Noe som virkelig irriterer er englefjæra til Märtha og de greiene der. Jeg kan ikke si det er krig og urettferdighet og sånn, selv om jeg ikke setter pris på det, heller. Men akkurat det å lure folk så grunnleggende som det hun og det derre andre pløsefjeset driver med, er veldig, veldig provoserende. Det er sånne ting, merker jeg, sier Sagen. Øynene er engasjerte, og de røde kinnene flammer.
Teit er gøy
Radiosuksessen ser ikke ut til å ta slutt. De har holdt seg til et tilsynelatende evigvarende konsept med tøys og tull i faste spalter i et to timers program, fire dager i uken.
– Det føles nesten sånn at det er uuttømmelig. Folk har ofte en eller annen sperre som sier at «jeg kan ikke le av dette for det synes jeg er for teit». Hvis man heller aksepterer det, og tenker «Faen, teite ting er jo gøy, liksom», da er det jo uuttømmelig, rett og slett.
Steinar ler høyt av tanken. Foreløpig har ikke dét dilemmaet blitt for tungt på den ene siden. Per i dag er planen å holde på i ett år til med Radioresepsjonen.
– Vi har sagt at vi skal fortsette programmet ut året. Vi kan ikke ha noe lenger perspektiv enn det. Ellers vil man hele tiden tenke «å herregud, skal vi holde på i tre år til med dette her»?
Det viktige er at de nå sitter trygt i NRK, og er «umulige å sparke».
– Enten må vi finne på noe selv, eller så er det noen som finner på noe til oss. Det vil være det verste som kan skje. Plutselig sitter du der og gjør noe du absolutt ikke hadde drømt om, sier Steinar.
I komfortsonen
Etter «RR» kan det være de tre finner på noe helt nytt, men Sagen vil ikke svikte fansen. I tillegg har de blitt en svært viktig brikke i NRK P3.
– Etter at vi har hatt dette programmet så lenge som folk har blitt glade i er det vanskelig å bare bryte ut og finne på noe annet. Vi har det fortsatt veldig gøy og har kommet inn i en komfortsone. Kanskje lager vi tv som ikke er studiobasert. Vi kan velge litt selv nå, faktisk.
– Alle sjefer i tv tenker nok at når man først har fått smaken på det, da kan de aldri få nok. Men det kan vi da. Folk sitter i sofaen hjemme og tenker «nå skal jeg bli underholdt». På radio husker folk bare de morsomme tingene, det er kvantitet framfor kvalitet, sier Sagen.
Det folk høre
At Radioresepsjonens lettbeinte underholdning likevel er av høy kvalitet er det stor enighet om blant fansen, og mange deltar i programmet med meldinger og epost. Dilemmaer, vitser og øvrige spalter er åpne for innspill fra lytterne. Det er mye som er for drøyt til å sendes på lufta, men Steinar scroller bare videre. Han får inn mange sterke meninger, lar seg ikke vippe av pinnen.
At radiostjernene har vanlige og kjedelige liv utenfor, kommer ikke til å endres på.
– Ja, vi har det, og jeg tror folk blir glade av å høre det, sier Sagen, og humrer.
