Resident Evil nekter å tilfredsstille spillfanatikerne
Regissør Zach Cregger beviser sin ekspertise innen skrekk og komedie. Heldigvis er det med god avstand til kildematerialet.
En av skrekksjangerens friske tilskudd har overraskende nok tatt for seg en adapsjon. Kjent fra Weapons (2025) og Barbarian (2022) har Cregger tydd til spillverdenen for sin nyeste film. Spørsmålet blir kjapt om spillet faktisk blir adaptert eller bare smått brukt som inspirasjonskilde.
I filmen Resident Evil (2026) møter vi Bryan (Austin Abrams), som har tatt på seg oppdraget som en frilans spesialtransportør. Gjennom komplikasjoner med en nygravid kjæreste, pengeproblemer og piggfrie dekk blir Bryan et medium for en skrekkelig reise i et snøfylt landskap.
Dette er noe filmen takler svært godt. Filmen hopper lett over universbygging og karakterintroduksjoner, slik at Bryan blir noen man heller bare tar følge med enn å føle med.
I samme kategori må man gi skryt til filmfotografen. Selv om filmen ikke følger spillets lover og regler for fullt, er det gjort en innsats for å bruke førstepersonsperspektiver og håndholdt kamera. Dette skaper en tilfredsstillende tilnærming til spillet.
Skrekk og komedie er en velkjent blanding, men i de fleste filmer blir humor satt først, mens skrekk kun består av blod og gørr, eller et par «jump scares». Cregger har tidligere bevist at dette er noe han er god på, men i Resident Evil pynter han virkelig på CV-en sin.
Igjen er det karakteren Bryan som blir offeret for humoren. Som en realistisk og menneskelig versjon av Morty fra Rick and Morty, leverer han pinglete onelinere etter hvert eneste skrekkelige øyeblikk. Skuespillet til Abrams harmoniserer perfekt med regien til Cregger, og dette gjør at man gleder seg til neste skremsel og påfølgende reaksjoner.
Flere kritiserer filmen for at den ikke følger spillseriens hovedkarakterer. Cregger vil respektere det som allerede er fortalt, i motsetning til andre spilladapsjoner, og det gjør han rett i. En ny historie er mer velkommen i et univers som allerede har nok kinematiske heltefremstillinger. Derfor har han poengtert at Bryan sin historie er tilsvarende en ikke-spillbar karakter (NPC) sitt syn på historien.
Uansett burde man klare å se bort fra kildematerialet. Enten du liker spillet eller ikke har spilt det før, er dette uansett en gøy og hensynsløs skrekkomedie på sitt beste.
Om du derimot er skuffet over å ikke få se favorittspillkarakterene dine personifisert av skuespillere, bare se til de utallige kritiserte spilladaptasjonene. Tenk på hvor heldig du er for at helten Leon S. Kennedy ikke ble spilt av Jason Momoa.
