Trøndersport fra bakgården
Ikke mange utenfor trøndelagsfylkene kjenner til trøndersporten “basse”, men et knippe ildsjeler sørger for at den overlever og spres ut over fylkesgrensene.
Tekst: Jahn Ivar Kjølseth og Petter Skipperø
Utenfor den lokale fotballpuben Mellomveien på Buran finner vi seks hvitmalte sirkler som pryder et stykke asfalt, og to skikkelser som står og venter på oss med en svart gummiball i hånden. Lite visste to uvitende journalister hva som ventet dem. Vi hilser på de oppmøtte og stiller oss i hver vår sirkel, populært kalt ruter, og den lille ballen som en gang var en sykkelslange, sparkes opp i luften.
– Når du vipper bassen er det best å bruke innsiden av foten, da får du bedre kontroll, forteller Aksel Choudhari.
Nå er det om å gjøre å slå ut motspillerne ved å sparke bassen ned i rutene deres. Havner bassen i ruten din får man en prikk. Bassen passerer mellom spillerne, og rekker innom tre av oss før den går i bakken, utenfor rutene. En av spillerne plukker opp bassen og sparker den i lufta igjen.
Se også: Student-TV viser deg hvordan basse skal spilles
Vi prøver noen runder til, og til slutt har bassen vært i luften i flere sekunder. Fint spill er en dyd i bassesporten, og da bassen har vært innom samtlige fire spillere konstaterer Aksel at dette er en god runde. En av journalistene vipper bassen høyt opp, og sparker den ned i den andre journalistens rute.
– Nydelig, bryter Lars Andersen ut.
Den tapende journalisten har nå fått bassen i ruten sin tre ganger. Han har tre prikker, og nå er han “blakka på treern”, som betyr at han er ute av spillet.
Gamle gummislanger
Etter flere iherdige forsøk, byttet vi ut bassen med kaffekoppen og entret publokalet. Musikk siver ut i lavt volum over høytalerne i det vi setter oss ned med de to ildsjelene. Lars og Aksel har holdt på med basse i mange år, og håper virkelig at de kan føre denne trønderske idretten videre.
– Man blir fenget av å se folk spille basse, for det er ikke mange som vet noe om det eller hva det er. Jeg klarer i hvert fall ikke å gå forbi uten og bli med, sier Lars.
Det finnes både røde og svarte basser, hvor det blir brukt forskjellig typer materiale. Aksel viser stolt frem en rød basse han har laget.
– Jeg har fått tak i en gammel Viking-sykkelslange som de sluttet med på 50- eller 60-tallet. De finnes fortsatt, og det er naturgummi i den som gir den bedre sprett. Det er litt mer “liv” i den, sier han og gliser.
Fra skolegård til motkultur
Bassen har sine røtter i Trondheim på starten av 1900-tallet, og det sies at basse var en idrett for arbeiderklassen som ikke hadde nok penger til å investere i en fotball. Dermed måtte man komme på noe annet smart for å ha noe og sparke i. Punktering av sykkel skjedde ofte, dermed måtte sykkelslanger byttes ut, og dette utnyttet basseentusiastene. Man klipte opp sykkelslangene og ordnet en basse.
– Du finner mennesker overalt i Trondheim som har spilt basse i forskjellige epoker, både på Nardo, Ila og Byåsen. Men det er muligens her på Lademoen at vi gjør mest ut av det, sier Aksel.
Stein Johansen, basseentusiast og førsteamanuensis ved Sosialantropologisk Institutt ved NTNU, mener at bassens popularitet startet i skolegårdene, før motkulturen som oppstod i Trondheim på 70-tallet trykket bassen til sitt bryst.
– Det var ikke alltid at juniorspillere i fotball holdt like høyt fysisk nivå da de ble seniorspillere, grunnet en sterkere sans for piker, vin og sang. Bassen ga disse spillerne muligheten til å utøve en teknisk avansert idrett uten å miste artisteriet og den alternative livsstilen, sier han.
Johansen mener det er bare positivt at det finnes entusiaster på Lademoen som arbeider for å holde bassen i livet i Trondheim.
“Når æ og Aksel ligg i tørva så e det kjedelig om bassen dør med oss, for å si det sånn”, sier Lars og ler. (fremhevet sitat)
Internasjonal trønderidrett
Til tross for å være en trønderidrett har bassen spredt seg til forskjellige deler av verden, sannsynligvis mye takket være trøndere på utflukt hjemmefra. Sent på 70-tallet kom det en del ubekreftede rapporter om at det ble spilt basse i New York, Tokyo, Hong Kong, og ikke minst Katmandu. Det har i ettertid blitt bekreftet at basse spilles i Marokko.
– Jeg har spilt basse med lokale gutter i gatene i Marrakech, sier Lars.
Også i spredningen av basse er det viktig at økonomisk profitt ikke ligger i sentrum. Ved at bassen er gratis kan den spres naturlig, og fortsatt beholde sine trønderrøtter.
– Jeg møtte en gang en amerikansk antropolog i Taiwan som mente at basse burde bli en ny OL-gren. Men OL-grener blir fort litt for kommersialiserte, og bassen består av ganske sterke rotfestede verdier. Man kan ikke alltid kjøpe seg til suksess, sier Johansen.
Bassemesterskap
Selv om basse er en idrett som har oppstått svært lokalt, så har det likevel blitt arrangert turneringer med stort omfang. I 1986 ble det avholdt verdensmesterskap i basse i Trondheim. 30. august gikk startskuddet, og konkurransen mellom til sammen 200 deltakere i forskjellige klasser var i gang. Den gamle Rosenborgspilleren Svend Didrichsen ble vinner i herreklassen, kan Johansen opplyse, som selv var med og arrangerte VM-et for snart 30 år siden. Turneringen fikk stor mediedekning, og sin egen reportasje på Norge Rundt. I ettertid har flere av disse klippene fått oppmerksomhet på internett.
Den gang kjempet utøverne om en pengepremie på 6000 kroner og en stor pokal. Det var første gang de kjempet om en pengepremie, og at dette ikke ble en vane synes Lars er ganske bra.
– Man vil helst holde penger unna i basse. Da blir det mer i sportens ånd kan man si. Det skal være gratis og det skal være inkluderende, sier han, og legger til at under årets verdensmesterskap vil det bli delt ut en vandrepokal.
Stein Johansen er enig, til tross for at mesterskapet i -86 ble rundhåndet sponset av Adresseavisen og daværende Fokus Bank.
– Børsen kan godt utnyttes, men katedralen kommer uansett først, sier han.
"VM" i Basse 2015
Lørdag 5. september arrangerte Aksel, Lars, og 40 andre deltakere et "VM" i basse i skolegården til gamle Lademoen skole, til tross for at det var stort sett trøndere som deltok. Førstepremien var en vandrepokal formet som en sko med en basse festet til tærne. Solen hadde lagt seg over Østbyen da mesterskapet ble holdt, kun avbrutt av en halvtimes regnskur hvorpå deltakere og tilskuere trakk innendørs for en pust i bakken og kanskje en øl.
Det var flere utøvere tilstede som hadde god erfaring fra tidligere turneringer. Deltaker Martin Thomassen, som også er førsteamanuensis ved Sosialantropologisk Insititutt, kom på 17. plass i Basse-VM i 1986, og viser frem en svær kul med brusk som stikker ut fra høyre fot.
– Denne er fra '86. Det er absolutt muligheter for idrettskader i basse, sier han.
Det settes ofte krav til riktig fottøy i basseturneringer. Sko eller støvler som kan skade motspillere er ikke tillatt.
– Det var jo en tulling som så klart spilte med vernesko, og det gikk jo hardt utover foten min som dere ser, sier Thomassen og ler.
Etter flere timer med spill sto det mellom Aksel og rivalen Jan Roger Jenssen i finalen. Aksel gikk offensivt ut, noe som straffet seg da Jenssen vippet en frekk lobb over ham. Aksel strakk foten så langt det gikk, men det hindret ikke bassen å havne rett innenfor ruta hans. Lars og Aksel måtte ta til takke med en tredje- og en andreplass, og innse at verden hadde en ny verdensmester i basse.
En demokratisk idrett
Til tross for at basse spilles seriøst, behøver man ikke å følge regelverket slavisk.
– Det fins jo et sett med regler som alle som spiller basse skal følge, og spesielt under mesterskapene vi arrangerer må det være klare regler, sier Choudhari. Men om en kompisgjeng ønsker å spille for seg selv så er det lov å tøye reglene litt så lenge alle spillerne er enige om dem på forhånd.
I motsetning til andre idretter hvor man har dommere til å dømme, har basse et annet system på dette. Man kan ikke få det mer demokratisk enn at man dømmer hva flertallet mener og synes.
– Det er ikke tradisjon for å ha dommere, det blir som regel selvdømming blant gruppen, sier Lars. – Det er en veldig demokratisk idrett i så måte.
I det Lars er ferdig med å svare, har Aksel dagdrømt litt om hvor gøy det faktisk er med basse, og deler gjerne av sine tanker.
– Basse er utrolig artig, mens man spiller kan man prate og tulle. Kontroversielle avgjørelser er med på å gjøre idretten enda artigere, legger Aksel til.
Kvelden begynner å omfavne Mellomveien da vi forlater den grønne fasaden. Bak oss kan vi fortsatt se de hvite basserutene se opp mot oss fra den mørke asfalten. De lyser opp kveldsmørket, og setter sitt permanente preg på de lokale omgivelsene. Bassesporten er ikke død.
