Åtte går inn i menneskets psyke
Gine Cornelia Pedersen er ikke redd for å eksperimentere med språk og form i sine noveller.
Tittel: Åtte
Forfatter: Gine Cornelia Pedersen
Sider: 228
Forlag: Cappelen Damm
Åtte er Gine Cornelia Pedersens første novellesamling. I samlingen møter vi åtte personer i helt ulike livssituasjoner. Felles for dem er at de har sterke drifter og lengsler som de på ulike vis forsøker å mette, med varierende hell.
Fascinerende bevissthetsstrøm
Det første jeg slås av, er den språklige variasjonen i de ulike novellene. Spesielt skiller «Influensa» seg ut, som nærmest er en slags bevissthetsstrøm til en ung, suksessrik påvirker. Den fremstår noe voldsom og karikert, men jeg sitter igjen med en fascinasjon når jeg ser måten hovedkarakteren begrunner måten hun handler på. Samtidig setter den også i gang tanker om hvor lurt det er å opphøye enkeltpersoner i den graden vi gjør.
Novellene har lite dialog, og vi går i stedet rett inn i hovedkarakterenes indre psyke og monolog. Personene vi møter er interessante, og vi veiledes gjennom hvorfor de gjør som de gjør. «Kråkeslottet», «Gresk Natt» og «Forfatterens store ønske» skiller seg ut. De er vage og abstrakte, og fremstår som mindre troverdige og interessante enn de resterende fem i samlingen. Min opplevelse er at de prøver på mer enn de klarer å oppnå.
LES OGSÅ: Studenter måtte signere dokument om ikke å uttale seg til pressen
Karakterer man tror på
«Schrödingers katt» er én av de sterkeste novellene i samlingen. Det er en sår fortelling om en invaderende og kontrollerende mor, som har gjort datteren Camilla til syndebukken i familien. Måten Camilla får skyldfølelse over å ha egne ønsker og behov, og familiedynamikken man kan se gjennom linjene, er vond å lese. Camilla er en troverdig karakter, og gjennom beskrivelsen av et møte mellom henne og moren klarer Pedersen på dyktig vis å flette inn store deler av Camillas liv.
Gjennom samlingen gripes jeg også av spennende språklige bilder. Skarp februarsol som skjærer i kjøtt og øyne,
glatte tanker som er umulige å få tak på, det å flyte utover og bli en akvarell. Spesielt ser man dette i «Kunsten å lide». Den spiller på kontraster, myten om den sultende kunstneren, og bruker utstyr fra kunstverdenen til å beskrive hovedkarakteren.
Skillet mellom påvirker og følger
«Gullkalven» står seg også ut som svært interessant. Hovedkarakteren bytter navn til Aurora Irene Høst på sosiale medier, for det synes hun klinger bedre enn hennes virkelige navn. Hun lever isolert, men dyrker frem en slags fantasiverden der hun er bestevenn med Asta, en berømt påvirker, til den grad at hun tenker at hun kjenner Asta bedre enn de faktiske vennene hennes gjør. Det gir en spennende utforskning av hvor grensen mellom digital og virkelig verden går og hvor godt vi egentlig kjenner de vi følger.
Pedersens store styrke er at hun ikke er redd for å eksperimentere med språk og form. De gangene hun lykkes med det, så lykkes hun virkelig.
