Affeksjonsverdi - Drømmen om det som kunne vært

Handlingen utspiller seg rundt et gammelt hus. Huset blir scene for oppvekst, kriser og forsøk på forsoning. Det er her fortiden og nåtiden møtes, og det gir filmen en visuell og tematisk ramme som bærer historien gjennom dens mange digresjoner.

I sentrum står forholdet mellom en aldrende far, Gustav (Stellan Skarsgård), og hans to døtre, Nora (Renate Reinsve) og Agnes (Inga Ibsdotter Lilleaas). Relasjonen er preget av både nærhet og ubehag. Faren er et menneske som ikke helt evner å se sine barn. Likevel insisterer han på at hans måte å forstå verden på er den eneste riktige, også for dem.

Gustav tilhører et overklassemiljø hvor filmkunst er selve målestokken for verdi, og hans egen selvforståelse kolliderer med døtrenes livserfaringer. Når han avfeier teater til fordel for film som den eneste skikkelige kunstformen, er det mer enn bare en replikk. Det blir et bilde på hans manglende evne til å anerkjenne Noras valg.

Forholdet mellom søstrene utgjør en egen linje i filmen. Det antydes en oppvekst preget av skjev belastning, der Nora tok støyten, mens den yngre Agnes i større grad ble skjermet. Dette gir filmen en emosjonell gjenklang utover far-datter-dynamikken.

Mange vil kjenne seg igjen i erfaringen av søsken som både er tett bundet sammen og samtidig formet ulikt av de samme hendelsene.

Filmen skildrer ikke bare en families friksjoner, men også alderdommens erkjennelser. Vennskap svinner, kroppen svekkes, og ens beste år er forbi. Hva gjør man da, annet enn å forsøke å reparere gamle relasjoner, selv når de er dypt preget av en turbulent fortid?

Affeksjonsverdi stiller disse spørsmålene uten å servere entydige svar. Det finnes ikke lenger ren forsoning, men heller glimt av noe vakkert og ukomplisert i karakterenes små forsøk på å nærme seg hverandre.

Filmen er full av digresjoner. Vi får tilbakeblikk til barndommen i huset, følger et retrospektiv til ære for Gustavs regissørkarriere, og en fortelling om bestemorens selvmord dukker opp som et rammeverk for hovedhistorien.

Disse avstikkerne tilfører tekstur, men de gjør også at filmen kan oppleves som fragmentert. Spesielt bygges det opp forventninger til konsekvensene av bestemorens selvmord, men dette sidespranget visner hen, snarere enn å nå en konklusjon. Når digresjonene ikke knyttes tydelig til handlingen, risikerer filmen å skape avstand mellom seeren og den ellers klare tematikken.

Styrken ved Affeksjonsverdi ligger i Triers evne til å legge opp til små, presise følelsesmessige observasjoner. Skuespillerprestasjonene er solide, særlig i de nedtonede møtene der få ord bærer mye mening. Skarsgård spiller troverdig en mann som både er til stede og fraværende, mens Reinsve og Lilleaas får frem kontrasten mellom avvisning og lengsel etter nærhet.

Svakheten er kanskje at filmen føles mindre allmenn enn Triers tidligere verk. Tematikken er smalere, mer bundet til en bestemt livsfase og sosialt miljø. Der Verdens verste menneske (2021) fanget en hel generasjons følelse av rastløshet, fremstår Affeksjonsverdi som mer introspektiv og sær. Det gjør den ikke svak, men den vil neppe treffe like bredt.

Personlig traff ikke filmen meg så sterkt som jeg hadde håpet. Noe av tematikken, særlig knyttet til alderdommens refleksjoner, føltes fjern. Men selv med en viss avstand til stoffet er det vanskelig å ikke se Triers formsikkerhet.

Det visuelle er unektelig vakkert, og det er få som skriver like troverdig dialog på norsk, selv om den tidvis kan bli en anelse pompøs.

Affeksjonsverdi er en film om både det spesifikke og det universelle. Ikke alle vil kjenne seg igjen i akkurat denne familiens utfordringer, men alle kan forstå følelsen av uforløst nærhet og ønsket om at ting skulle vært annerledes.

LES OGSÅ:  UKAs nattforestilling: En eksistensiell reise preget av ektefølt smerte og lattermild dialog