Et dysfunksjonelt forhold uten plott

Det finnes mye man kan si om filmen; et ikke-eksisterende plott, vulgær produktplassering, og en kleinere dialog enn Skam. Det må allikevel applauderes at regissør James Foley, kjent fra House of Cards, presterer å skape noe som helst ut av en så vaklende grunnmur som E.L. James’ bøker tilbyr. Forfatteren har selv stilt som manusforfatter, noe som er pinlig åpenbart i den enda pinligere dialogen. Å betvile talentene til skuespiller Jamie Dornan og Dakota Johnson blir litt på måfå når det antagelig ikke finnes mange skuespillere som kan ytre fraser som «kinky fuckeri» uten å vemmes.

Likevel må det sies at oppfølgeren til Fifty Shades of Grey innfrir det den lover: Masse pene kjoler, blondetruser, sexleketøy og mannerumpe. Hvorfor vi ser mer nakenhet fra frøken Steele enn mr. Grey, med tanke på målgruppen til filmen, må jeg si forundrer meg. Det ser også dessverre ut til at stedfortrederen for penisbilder må ha vært sykmeldt denne gangen.

Et av de svakeste aspektene ved filmen derimot er mangelen på noen form for plott. Til tross for noen tapre forsøk med å skape sideplott med en tidligere «flamme» og en skurk uten motiv, er det likevel ingen driv i filmen. Det hele føles mer ut som i et innblikk i et dysfunksjonelt forhold som skulle vært avlivet for lenge siden.

For er det ikke sånn at publikum ikke vet hva slags film det er de går til, mykporno med 15-årsgrense, kyss, klapp og pisk, er det likevel noe som skurrer litt i forhold til normaliseringen av forholdet mellom hovedpersonene. Til tross for at Anastasia ikke alltid sanksjonerer de romantiske gestene (les: psykotiske handlingene) fra Christian, klarer likevel Fifty Shades Darker å romantisere et forhold som i bunn og grunn bare er en annen variant av «min kjære slår meg fordi han elsker meg».