Smerz gikk over all forventning

Smerz leverte den beste konserten jeg har sett på Knaus. Med bare én låt tilgjengelig på det store internettet, tenkte jeg at lokalet kom til å være sånn cirka tomt under konserten. Der skulle jeg ta feil. Det var tydelig at veldig mange hadde fått med seg at Smerz hadde opptrådd på både Øya og Roskilde i løpet av sommeren og var interessert i å vite mer om duoen.

Lytt til Smerz på Soundcloud her

Det er vanskelig å beskrive musikken til Smerz med bare et par ord, med elementer hentet fra trap, ambient, glitch, house og techno tydelig tilstede i låtene deres. Hvis du har gjort deg kjent med artister som XXYYXX, FKA twigs eller Oneohtrix Point Never vil du nok lukte hvor noe av inspirasjonen deres kommer fra, men stilen til Smerz er ganske særegen.

I all hovedsak spiller de nedtonet og basstung trommebasert musikk som det kan være svært vanskelig å danse til. I en del av låtene deres kommer glitch-preget veldig tydelig fram, som kjennetegnes av at rytmen er ujevn og ikke enkel å følge med kroppen. Dette resulterte i at de stakkars folkene som prøvde å danse, endte opp med å bevege seg i noe som minnet mer om krampetrekninger enn noe annet. Musikken til Smerz er mer kunstnerisk enn klubbvennlig. De pulserende og dynamiske lysinstallasjonene til lyskunstneren Sort Støj poengterte dette under konserten.

Noe av det Smerz gjør best er å bruke vokal som virkemiddel. Stemmen Henriette Motzfeldt er lys og klar, og Catharina Stoltenberg utfyller på vakkert vis med sin egen, noe mørkere stemme.

En nær venn gjorde meg nylig oppmerksom på at en av grunnene til at mange motsetter seg en stor del av ny, eksperimentell musikk kan være fordi man betrakter vokalen som noe separert fra resten av lydbildet. Tradisjonelt sett har vokal representert noe som er overlegen instrumentene, men det blir laget mer og mer ny musikk musikk der vokalen er sidestilt med resten av instrumentene, og heller bør oppfattes som et ekstra lag av instrumental. Jeg synes det er utrolig kult at Smerz er med på å bryte opp tradisjonelle oppfatninger av hva musikk er.

For å si det rett ut: Smerz er det musikknorge trenger mer av. I den enorme mengden av nye P3-band som dukker opp hvert år, skiller Smerz sin musikk seg ut ved at de får til å eksperimentere med nye, internasjonale musikkstiler. Om musikknorge er klare for dette er en annen sak. Da Smerz gikk av scenen begynte publikum, som alltid, å synge på “Seven Nation Army” av The White Stripes. Jeg synes de fortjente mer respekt enn som så.