Å seile sin egen sjø
En høstkveld over taco med venner oppdager Jørgen og Christian at de har delt en drøm uten å vite det: en drøm om å seile jorden rundt.
Christian Barstad er ferdig med en bachelor i statsvitenskap, mens Jørgen Lied Gullbekk er halvveis inn i en psykologutdanning. Begge har tatt seg et friår for å realisere guttedrømmen.
På en hyttetur luftet Barstad idéen om å seile verden rundt og kom i kontakt med Gullbekk. De kjente hverandre fra før av gjennom verv på Samfundet, men seiling hadde de aldri snakket om. Det var Gullbekk som hadde de mest konkrete planene.
«Hvis du sier ja nå, så gjør vi det»
Ingen av guttene har særlig mye erfaring med havet fra før, i hvert fall ingenting som kan sammenlignes med seilerdrømmen. Likevel var det en lett avgjørelse å legge ut på eventyret.
Etter ti måneder med jobb og sparing ved siden av studiene hadde de med tynn margin spart opp en sum som kunne dekke både båten og reisen. Båtletingen startet i Trondheim, og tok dem sørover i retning Arendal, der båtmarkedet er større.
Da jakten ikke bar noen frukter der heller, dro de lutrygget hjem. Det var ikke før da at den perfekte skuten dukket opp, ti minutter fra Bærum, der de begge kommer fra.
Den 15. juli seilte «Kul i Havet», med kjælenavnet «Kula», ut fra Sandvikelva. Hun er på rett under 30 fot og har kun ett rom. Det er ikke mye privatliv å få, men guttene ser på det som en del av opplevelsen.
– Vi regner med å bli som et gammelt ektepar til slutt, ler Gullbekk.
På siden tar de hvert sitt årsstudium, Gullbekk i litteratur og Barstad i historie. Det er greit å ha noe å drive med mellom slagene. Oftest finner man dem på dekk med en bok i hånden.
De to unge seilerne har hatt et løst mål om å seile til Istanbul, men har bestemt seg for å seile dit vinden tar dem.
De har allerede seilt gjennom Skagerrak, fått solstikk i Sverige og rotet seg bort i Tyskland.
Lykken står de vågale bi
Måkeskrik og rolige bølger som slår mot baugen. Det er en solrød kveld i Bilbao hvor guttene nå ligger til havn. De har nylig seilt gjennom den notoriske Biscayabukta. Det er en kjent prøve for seilere; man kan drive på havet i tre dager uten å se land eller andre båter, på nåde av værgudene.
– Man blir møtt med sin egen menneskelighet, forteller Barstad.
Takket være det perfekte værvinduet seiler de uten problemer gjennom bukten, men når de kun er noen timer fra havnen hører de et smell fra motorrommet. De ender med å måtte drive med tilnærmet dødvind mot Santander nord i Spania og klarer å legge til kai med kun seilene til hjelp.
Når de litt oppskjørtede seilerne kommer seg til land ser de en båt, helt lik sin egen, med et norsk flagg. Ikke bare var det en landsmann; det var en bekjent. En løsnet drivrem og en lærepenge senere var guttene tilbake i manesjen, i retning Bilbao.
Til tross for uhell føler guttene seg heldige.
– Vi har nesten bare hatt finvær, forteller de.
Det har vært den største overraskelsen. Det verste været guttene har møtt på til nå, var i Skagerrak på vei mot Danmark.
– Da slo bølgene over dekk. Det var en lekkasje i ankerrommet som gav oss vann til anklene.
Til tross for vansker med å tørke tøy etter hendelsen, syntes guttene at det var godt å kjenne på litt uvær tidlig i reisen.
En lærerik opplevelse
Gullbekk og Barstad synes det er veldig lærerikt å se verden på denne måten. De har selv fått oppleve følgene av klimaendringer. I London hadde det ikke regnet på over en måned, og i Frankrike var det kun gult gress å se.
– Det er merkelig å se at mange aviser tar lett på miljøproblematikken når vi ser så store ødeleggelser i verden rundt oss i dag, forteller de.
Det er et privilegium å ha muligheten til å reise, forteller guttene. De oppfordrer alle som kan til å ta sjansen.
– Ta det forsiktig, men ikke vær redd for å prøve, anbefaler de.
Til dem som ønsker å prøve seg på det samme, oppfordrer de til å tørre å kaste seg inn i det ukjente.
– Det er mye som kan gå galt, men det er så mye som kan gå riktig.
