Teateranmeldelse
Nei, det er ikke Et dukkehjem slik man kjenner det
Hvor går egentlig grensen mellom adapsjon og løs inspirasjon? Kepler har forbigått begge grensene og burde kalt forestillingen sin for noe annet.
Trøndelag teater tjuvstarter Ibsenåret 2028 med friteatergruppen Kepler sin tolkning av Et dukkehjem. Kepler reklamerer med at Nora og Thorvald skal møtes i dag, i året 2026, med nåtidens tanker om frihet og kjærlighet.
Stemningen er lett og uformell på Trøndelag teater sin lille studioscene. Publikum inviteres til å sette seg på tre av fire sider av det opphøyde sceneplatået. Skuespillerne sitter allerede på scenen og anerkjenner publikum. Kepler gjør det tydelig at dette er moderne teater.
Nora og Thorvald forbereder seg til bryllup. De har invitert sine beste venner Kris og Vidar på middag to dager før bryllupet. Thorvald er en enkel mann og føler seg beæret som har Nora som partner, hans lille lerkefugl. Det er her likhetene mellom stykket og Ibsens original stopper.
Gjennom lange samtaler, humoristiske poeng om nåtiden og en brent and, virker forestillingen svært distansert fra dens inspirasjon. Selve poenget til oppsetningen er overraskelsen som møter oss etter at halve tiden har gått. Det er en svært god og effektiv vending, men det går på bekostning av Ibsens egentlige tidløse budskap.
Man må hylle samtlige skuespillere. Selv om forestillingen er sjangermessig utfordrende, takler alle blandingen mellom realisme og absurdisme samt drama og komedie. Patrick Hilmar Ingvaldsen, som spiller Thorvald, sin prestasjon under vendepunktet er spesielt bemerkelsesverdig. Jeg kan ikke stole på noe denne mannen sier etter å oppleve dette «sviket».
Det er imponerende hvor mye regissør Arturo Scotti har fått til i den lille salen. Scenen flyter over til publikums lille amfi. Med seter plassert på hver side av scenen blir publikum tvunget til å involvere seg. Bruken av store lyselementer og store hvite duker gjør at scenen i tillegg føles endeløs.
Kepler kan skilte med svært godt gjennomført scenografi og teknikk. I det store vendepunktet blir moderniseringen nettopp moderne når film, lys og bevegelige deler overrasker. Forestillingen blir med ett noe mye større enn forventningsavklaringen tilsier. Sjokkfaktor nyttes til sitt fulleste.
Det en sitter igjen med etter forestillingen kommer helt an på forventningene. Ja, man er klar over at dette er en modernisering. Kepler forsøker desperat på å fortelle deg at dette ikke er Et dukkehjem slik nordmenn kjenner det. Men dette er ikke Et dukkehjem slik noen kjenner det.
Forventer man et humoristisk og moderne stykke teater, kommer man til rett plass. Dersom man derimot forventer å komme til kjent budskap og stil, og få et nytt syn på klassikeren, kommer man til å forlate salen svært skuffet.
