Ikke vær bølle selv om du har kølle

Tekst: Anna Juell Johnsen, debattredaktør

Jeg stusser over hvordan varsler om seksuell trakassering blir omtalt som sjokkerende og overaskende. For meg er dette langt ifra virkeligheten. Dette er noe som har blitt tullet bort, oversett og dysset ned i lang tid. Nå som det endelig settes søkelys på en ukultur som har fått pågå mer eller mindre uforstyrret, er det urovekkende for meg hvor mange som møter disse anklagene om trakassering med overdreven skepsis.

Les også: #Metooacademia works towards a goal of enlightening and preventing the issue of sexual harassment in academia

«Hvorfor har hun ikke sagt noe før?», «Skal det ikke være lov med uskyldig flørting lenger?», er kommentarer man kan finne mye av under saker som omtaler seksuell trakassering. Kvinner som står fram blir også omtalt som sjakkbrikker i det politiske spillet. Dette unngår det faktiske spørsmålet, nemlig hvorfor menn får oppføre seg som dritt. Det er selvfølgelig viktig i slike saker at man håndterer det riktig, og hører på alle sider før man bestemmer hva konsekvensene skal være for personen som anklages. Likevel er det en forskjell på dette, og at man bevisst velger en negativ holdning til de som varsler om trakassering.

Denne kulturen med å alltid tro at man har en hemmelig agenda bak varsling, er for meg helt utdatert. I et såkalt likestilt samfunn burde det ikke være vanskelig å varsle om trakassering, voldtekt og annen upassende oppførsel. Kritikken rundt hvorfor alle varslene kommer nå, ofte mange år etter hendelsene som nevnes, er også noe som blir dratt fram som tvilsomt av mange. Dette er for meg et tegn på lite innsikt i hvordan maktstrukturene i arbeidslivet fungerer. For en ung jente å skulle varsle om noe som ofte oppleves som ekstremt ubehagelig til sine overordnede kan virke skremmende. Frykten for at man skal kunne miste sin stilling, for at man ikke skal bli tatt seriøst, eller i noen tilfeller til og med bli latterliggjort er for de aller fleste helt reell.

Debatt: – Skal vi lykkes i kampen mot trakassering, må vi definere tydeligere hva det faktisk er vi kjemper mot.

Det viser seg jo også at varslene ofte har kommet for lenge siden, men de har blitt oversett, og hos noen ledere har det rett og slett blitt «glemt». Det har eksistert en arbeidslivskultur som aktivt har jobbet imot denne typen varsling, og da er det absolutt ikke overraskende at begeret ikke rant over før nå.

Jeg ser ofte ytringer om at det er vanskelig med grenser, det er ikke lett å skjønne hvor grensa mellom uskyldig flørting og seksuell trakassering går. For meg er dette helt fjernt, og spørsmålet om hvor grensa går kunne ikke vært mer tydelig. Gjensidig flørting er ikke trakassering. Det er uønsket seksuell kontakt, om det er kommentarer, berøring eller generell oppmerksomhet som fører til ubehag hos en annen person, som er trakassering. Om du er usikker på hvor grensa går, kanskje bare dropp flørting på arbeidsplassen? Det er ikke sånn at alle steder må være en arena for å finne en pulepartner.

Dette er ikke vanskelig å forholde seg til. Voksne mennesker burde så absolutt vite hvor grensa går, spesielt de som har sittet i maktposisjoner i lengre tid. Det burde ikke være slik at vi må sette kyskhetsbelte på menn med makt for å få de til å oppføre seg.

Kall meg gjerne krenka, men dette viser for meg at vi er langt fra et likestilt samfunn. Selv om vi har stemmerett og fri abort bruker mannlige sjefer fremdeles sex for å kontrollere kvinner.