Den som venter på noe godt
Spock's Beard - Spock's Beard (Inside Out) Dette er et album som du ikke er ferdig med å betale for når du kommer ut av butikken. Har du ambisjoner om å elske skiva, kommer det ikke til deg gratis. Det må litt arbeid til.
Det er rart hvordan forventninger styrer våre oppfatninger. Uten forventninger ville vi aldri hatt skuffelser. Denne erkjennelsen gjør seg gjeldende når nå Spock's Beard lanserer sitt selvtitulerte album etter åtte storslagne album. Ni timer med det beste av nyere progressiv rock har fått kompani av nye 77 minutter. Det sier seg selv at forventningene er skyhøye. Urettferdig høye. Legg til at progressiv rock uhyre sjelden åpenbarer seg ved første gjennomlytting, og alt ligger an for en umiddelbar skuffelse.
Første spor ut overrumpler derfor en stakkars lytter. "On A Perfect Day" oppsummerer mye av hva som har gjort Spock's Beard til det kanskje største av samtidens progrockband, og det på en slik måte at jeg har lagt min elsk på låta selv før den er ferdig. Her er alle elementene jeg forventer og har ventet på i to år: En hjerteskjærende god melodi, pakket inn i et overdådig og majestetisk lydbilde, perfekt balansert med gitarklimpring og sårt pianospill som innleder et strålende orkestrert parti. Det er så bitende vakkert som bare Spock's Beard kan, og som Spock's Beard i de siste 11 årene på ulike måter har gjort.
Stemningen er dermed satt, men idet man har fått opp farten tar veien plutselig en annen retning. Etter et åpningsspor som er som røsket ut av The Kindness of Strangers fra 1997, er det som om bandet sier "ja, vi er i stand til å lage slike sanger, men nå vil vi gjøre noe nytt". Nå er det ingen kjære mor mer.
Veien videre er en strabasiøs ferd i allsidig natur. Som album er dette kanskje Spock's Beards mest varierte, og her finner vi variasjon på alle måter. Spennet i kvalitet er enormt, her finner vi noe av det beste Spock's Beard har gjort, og det som umiddelbart legger seg i den andre enden av skalaen og vil slite med å kare seg opp derfra. Variasjonen er stor også i det musikalske uttrykket. I løpet av albumet er vi stadig innom klassisk Spock's Beard, som den akustiske gitarduetten i "On A Perfect Day" som formelig hilser på "The Doorway" fra 1996. Samtidig introduseres vi for barnekor i tullete "They Know We Know", og brøling på japansk fra keyboardist Ryo Okumoto i lekne "Wherever you stand". Aldri har heller Spock's Beard lydt så rått og brutalt som i den enerverende og energiske "Is this love", og jazz-fusion-preget på "Here's a man" har også vært upløyd mark.
Resultatet er et veldig variert album, som samtidig er ganske splittet og mangler det helhetlige uttrykket. Likevel er det en frisk samling av låter. Mye er nytt, det meste forankret i bandets fortid (og da helst nyere), men de skal ha for at de virkelig tør å utforske nye territorier. Dette er uten tvil progressivt, både for bandet selv, og musikalsk sett.
For min del kunne de med fordel ha droppet boybandtendensene som preger mye av "All That's Left" og de første fem minuttene av den 11 minutter lange og ellers herlige "With Your Kiss". Den meget intetsigende "Sometimes They Stay, Sometimes They Go", med sitt ene, kjedelige og gjentagende riff kunne også godt vært utelatt. Det er en stor overraskelse å finne låter (eller i det hele tatt partier) på en Spock's Beard-skive man ønsker bort, men så lenge det er nok krem rundt, ødelegger det ikke bløtkaken at den til tider er litt vassen.
Dette kunne blitt en knall skive om den var tjue minutter kortere, og om det var de riktige tjue minuttene som hadde blitt utelatt. Tendensen er dog at låtene blir stadig bedre for hver gjennomspilling, så spør du meg igjen om en måned, er jeg nok uenig. Det forventer jeg.
