Kommentar

Kall meg gjerne utlending

Med en østeuropeisk mor og en far fra Midtøsten, har jeg ikke et snev av norsk blod.

Publisert 25.08.2026 - 18:04

Gjennom min oppvekst på et tettsted på Nordmøre måtte jeg på død og liv ikke skille meg fra andre nordmenn. Jeg var da litt brun, men det ville jeg holde hemmelig. Matpakken skulle inneholde tørre brødskiver med svett hvitost, og påsken skulle tilbringes med ski på bena. I 17. mai-toget sang jeg usikkert den teksten jeg husket av «Alle fugler», akkurat som de andre barna.

Egentlig hadde jeg bare karikert hva det betydde å være nordmann. Jeg nølte da folk spurte «hvor er du egentlig fra?», og skammet meg dypt over svaret. Folk så meg for den jeg var – en utlending. De ville bare vite hva slags.

Jeg fikk det røde passet og integrerte meg godt. Jeg synes kålrabistappe er godt, og jeg rodde under fotball-VM. Likevel vil jeg ikke anse meg selv som norsk. Jeg er utlending, og det går helt fint å kalle meg det.

Jeg har observert en endring i hvordan Ola og Kari Nordmann forholder seg til «sånne der som meg». Etniske nordmenn har begynt å insistere på at jeg er norsk og blir nærmest forbauset når jeg benekter identiteten. Selv om jeg har brukt hele barndommen min på å ønske slik bekreftelse, har det nå nærmest blitt en fornærmelse.

Rødt kort og Gullball

Det er ikke et mål for meg å bli ansett som norsk. Kall meg utlending om du vil; jeg blir ikke fornærmet. Spør meg gjerne hvor mine foreldre er fra, da serverer jeg gjerne en porsjon av min kultursuppe til den som vil lytte.

Dialogen rundt innvandring har nå vridd seg mot et tabu. Det har skjedd et skifte, så folk har rett og slett blitt redde for å ta opp identitet som samtaleemne. Dette omhandler ikke bare etnisitet, men alle visuelle kjennetegn som skiller én fra majoriteten. Da sier jeg: Kvitt deg med frykten, spør i vei.

Ytre identitetsmarkører skal ikke definere et menneske. Likevel er det fortsatt det første inntrykket man får av en fremmed. Det er naturlig å undre seg over noens utseende.

Det som skaper mystikk, er når folk ikke vet hvordan man skal forholde seg til slike emner. Når man blir møtt med avsky hvis man spør, slutter folk naturligvis å spørre. I stedet blir heller holdningene mot det ukjente enda verre, og det blir nok en gang en «oss mot dem». Det er først når vi slutter å engasjere oss i hverandre, når nysgjerrigheten dør, at forskjeller blir skadelige. Tabu skaper frykt.

Bedrevitere har blitt en pest for samfunnet. Man er sjelden så opplyst som man tror man er. Det er fy-fy å ikke vite alt om enhver samfunnskamp. I tillegg frykter mange at hvis man ikke vet, og faktisk spør, blir man møtt med hets heller enn mennesker som gledelig vil dele sin kunnskap.

Ordet «utlending» er ikke klart for å tilhøre fortiden. Det har sin plass så fremt det ikke brukes nedlatende. Et noe gammeldags språk trenger ikke å bety hat. Vi skaper større toleranse ved å møte det med tålmodighet enn om vi stempler folk som fiender. Se på det slik: Jeg har enda til gode å møte en innvandrer som mener at det er støtende å bli kalt utlending.

– Eg føler meg ikkje som «ho med CP», men som ein del av gjengen

Uansett bør ubehag bli utfordret. Minoriteter er intet unntak til denne regelen; gjør meg gjerne ukomfortabel! Ved å spørre, ved å få et ansikt til folkegrupper man ellers utstøter, forsvinner mye av frykten. Vi må rett og slett ha de vanskelige samtalene med hverandre. Ikke på nett, men ansikt til ansikt.

Man må kunne ha dialoger med dem man er uenig med og dem man er annerledes fra. Taushet er enda skumlere.

Jeg vil utfordre folk til å være mindre redde for å tråkke noen på tærne. Spør hvorfor folk ser ut som de gjør og hvorfor de snakker som de gjør. Vi må møte våre medmennesker med et barns sinn. Prøv å spørre rett ut hvorfor noen har ring i nesen eller om noen er gravid hvis man har litt mage.

Vi må bli kjent med hverandre. At noen blir ukomfortable, får så være.

Dette er en ytring. Innholdet i teksten uttrykker skribentens mening.