Jury duty

FILMFESTIVAL

Panic. It crept up my spine like first rising vibes of an acid frenzy. All these horrible realities began to dawn on me. Here I was. Alone in Las Verdaln. Completely twisted on coffee, no cash, no story for the magazine, and on top of everything else, a gigantic god damned hotel bill to deal with. I didn't even know who'd won the awards.

Foto: Sveinung Sundfør Sivertsen, Under Dusken_(Fritt etter Hunter S. Thompson.)_

Dette er ikke Las Vegas. Dette er ikke Cannes. Dette er Verdal. Pål Bang Hansen sitter ikke på bakerste rad og tygger blyanter. Ingen sitter på bakerste rad. Billettkontrollørene har ikke slitt seg ut denne helgen, og den røde løperen kan fremdeles selges «som ny». At jeg, en student og frivillig journalist med dugg bak øra, ble plukket til å sitte i pressejuryen, sier vel sitt. Så her sitter jeg, i kinosal 1 av 2, og ser på Across the Universe, en musikal basert på sanger av The Beatles, og venter på at tiden skal bringe toget til Trondheim forbi.

Kvinner underrepresentert

Oppslutningen på filmfestivalen i Verdal er lav denne helgen. Men FiFF leker likevel ikke filmfestival. Festivalleder Marit Bakken har samlet 52 filmer i ulike kategorier og sjangre, blant annet dokumentar, fiksjon og kunst, alle med én ting til felles: Kvinner står bak. Festivalens mål er å synliggjøre kvinnelige filmskapere og å bidra til å fremme film- og tv-produksjon fra kvinner.

I 2005 utarbeidet Anne Berentsen og Svanhild Sørensen rapporten «Tallenes tale» om kjønnsfordelingen i norsk film. Der kom det fram at kvinner er underrepresentert i den norske filmbransjen, med fattige 20 prosent i såkalte nøkkelroller, som innbefatter regissør, produsent og manusforfatter. Dette gjenspeiles dog ikke i den offentlige filmutdanningen, der kvinner og menn er like godt representert, ifølge samme rapport. Ett positivt punkt finnes likevel: Kvinner kommer bedre ut når det kommer til dokumentarfilmer.

Kjærkomment pusterom

Jeg er sliten. 39 kortfilmer og 13 lange har utgjort en intens kinohelg. 14 av disse er dokumentarer – kategorien pressejuryen har fått i oppgave å vurdere. Og vi har fått se mye interessant. Blant annet er tre av årets langfilmer prisbelønnede filmer som setter fokus på stormakters behandling av enkeltindivider og folkegrupper. Persepolis_er en av dem; en fransk tegnefilm om den iranske revolusjonen og hvordan den oppleves av en ung kvinnelig eksil-iraner. Filmen vant juryens spesialpris under vårens Cannes-festival. Den spansk-engelske spillefilmen _Språkets hemmelige liv står også på programmet. Den er en av flere filmer som tar opp diskriminering og undertrykking av kvinner, med den noe snodige rollesammensetningen Tim Robbins, Sarah Polley og Sverre Anker Ousdal.

Men nå er det altså Across the Universe som vises. De 14 dokumentarfilmene er allerede vist, og pressejuryen, som bortsett fra meg består av Lina Leth-Olsen fra TV Nord-Trøndelag og Ralf Nyheim fra WOW Medialab, har nettopp avgjort hvilken dokumentar som skal få prisen. Dermed kan vi endelig lene oss tilbake og bare se på film. For skinnsetene her i sal 1 på Verdal kino er faktisk meget behagelige. Derfor synker jeg ned og bakover, og tenker over situasjonen fra min snart liggende stilling på første rad. En hittil ukjent side ved festivalen synker ned i meg som varm kakao en sen høstkveld: Selv om festivalen tar opp en del alvorlige tema, er det også noe spesielt avslappende ved et par timer i kinomørket, «et kjærkomment pusterom i en andpusten hverdag» som festivalledelsen selv poengterer i velkomstmeldingen i programmet.

Dårlig timing

Behagelige seter er ikke nok til å trekke verdalingene inn i kinomørket. Omtrent 1000 mennesker har tatt turen innom i løpet av helgen, i motsetning til 1400 året før.

Også festivalleder Marit Bakken skulle gjerne sett flere kinogjengere i løpet av helgen:

– Jeg er ikke helt fornøyd med antall publikummere, nei, men jeg er kjempefornøyd med festivalen. Den har gått på skinner. Jeg kan ikke se noe vi skulle gjort annerledes i arbeidet med å trekke flere folk, sier Bakken.

– Vi har jobbet bra for å nå lokalbefolkninga, og lagt programmet på et mer allment nivå enn forrige festival. Vi hadde ikke med de minste filmene, som kanskje er særest, fortsetter hun, og legger til at hun gjerne skulle sett en hovedfagsoppgave om hva som trekker folk til filmfestivaler.

Dessuten kunne timingen vært bedre.

– Det har vært en del små og store arrangementer på Verdal denne helgen, og ett på Stiklestad, forteller Bakken som forklaring på hvorfor under 10 prosent av Verdals befolkning kjøpte kinobillett på årets festival.

Pressepris til amerikansk filmskaper

Presseprisen for beste dokumentar skal gis til _The Cats of Mirikitani_av regissør Linda Hattendorf. Hun er dessverre ikke til stede for å motta prisen – en sjekk på 3000 kroner. Hun er en vellykket amerikansk filmskaper som, med all respekt til FiFF, antagelig har viktigere ting fore. Her i kinosal 1 av 2 blir jeg ikke sittende lenger enn til neste tog til Trondheim forlater Verdal. Jeg har sjekket ut av hotellet, regningen ligger i jakkelomma, og jeg vet hvem som vant. Av en eller annen grunn satt jeg jo i juryen. Men har jeg en sak til magasinet?