Kaleidoskopisk «coming-of-age»

«Yeah, I know, it's constant, the moments, it's just — it's like it's always right now, you know.»

Film kan være skummelt. Film kan være høylytt. Film kan være til underholdning og til etterretning. Men enda viktigere: Film kan bore dypt ned i den styggvakre essensen av hva det vil si å være menneske.

Det kan høres svulstig ut, men med kinoaktuelle Boyhood har regissør Richard Linklater (Bernie, Dazed and Confused) gjort nettopp dét. Boyhood er ikke bare en dyptpløyende oppvekstskildring der skuespillerne bokstavelig talt vokser i takt med fortellingen (den er filmet over 12 år!), men et emosjonelt mikrokosmos av livet med stor L.

Jovisst pløyer Boyhood ny mark for filmmediet som helhet, hvilket er en bragd i seg selv, men jeg er ingen filmviter, og jeg hadde uansett ikke våget å bryte ned en såpass magisk totalitet til teknisk kvidder og snikksnakk. Det har sikkert noe fore, men appellerer tross alt ikke til de delene av hjernen som gir livet mening, som gjør hardt til mykt og blåhvaler til alver.

«Kinoaktuelle Boyhood er et emosjonelt mikrokosmos av livet med stor L»

Dette er følgelig ikke en anmeldelse av Boyhood. Ei heller en hyllest eller en omtale. Dette er et forsøk på å omsette lodne følelser til ord, med utgangspunkt i et liv som nesten føles mer ekte enn virkeligheten - en slags hyperrealisme, om du vil.

Det hele starter med fem år gamle Mason, langflat på plenen med blikket vendt mot himmelen. Mason har en hardtarbeidende mor, en sprudlende søster og en utsvevende far som ikke er fullt og helt tilstede. Som tilskuer får vi et lunt innblikk i samtaler ved frokostbordet, campingturer, bursdagsselskap og opprivende skilsmisser, tilsynelatende blottet for struktur og kurve. For et publikum som er vant til raske kryssklipp og lumske plot-tvister, vil Boyhood oppleves som en lat dag i sola. Som flere av Linklaters filmer er den et kjærkomment avbrekk fra det ortodokse, uten å flyte ut i den seige, pretensiøse lapskausen man ellers forbinder med såkalt «treige» filmer.

«Det er først når man innser at Boyhood er et eneste stort speil mot virkeligheten, at det for alvor begynner å balle på seg.»

Akkurat som det er de meningsløse samtalene man husker best, er det de små øyeblikkene som troner høyest her, fordekt i skuldertrekk og krumninger, gitarklimpring og bemerkninger. Det er først når man innser at Boyhood er et eneste stort speil mot virkeligheten, at det for alvor begynner å balle på seg. Plutselig er Masons mor min egen, hans bekymringer mine bekymringer. Konfliktene fortoner seg som en levd og forsert fortid, en vakker og nødvendig realitet.

Her er alle karakterer gjennomført uperfekte, og kontrastene store - her er ingen døll rasjonalia og klare årsakssammenhenger. «Livet skjer helt uten grunn», sier Boyhood, eller som faren til Mason formulerer det i en av filmens mest basale scener: «Life doesn't have any meaning - you just gotta wing it, you know.» Og det beste av alt: Jeg er ikke unik. Boyhood treffer meg ikke fordi min egen familie er like komplisert som Masons, eller fordi Mason er mer lik meg enn han er deg - den treffer meg fordi den skildrer livet som grunnleggende konfliktfylt og murrende. Klisjeene uteblir fordi de ikke eksisterer, de hører ikke hjemme utenfor fiksjonen.

«Klisjeene uteblir fordi de ikke eksisterer, de hører ikke hjemme utenfor fiksjonen.»

At Boyhood tross alt er ren fiksjon burde derimot ha brutt med denne sannheten, men i dette tilfellet skjer det motsatte. Når jeg skriver at filmen tidvis føles mer ekte enn virkeligheten, er det ikke bare fordi vi følger de samme skuespillerne gjennom 12 år, men fordi den komprimerer så mange realiteter på én gang. Som autentisk fiksjon er den hyperrealistisk, men som skildring av livet er den likevel forankra i skjebner som også eksisterer utenfor lerretet. Den er aldri kunstig eller oppstylta, bare svært raffinert i sin flytende overgang fra øyeblikk til milepæl.

Her er oppturer og nedturer i skjønn forening, tett polstret med alt det viktige som skjer imellom. Når rulleteksten går, er det egentlig kun ett spørsmål som står igjen: Hvor slutter filmen og hvor starter virkeligheten?