Når film tolker bok

Som lesehest og filmentusiast blir jeg alltid ivrig når jeg hører at en bok jeg er glad i, skal bli til film. Jeg gleder meg til å se alle de kjære karakterene jeg bare har sett inni hodet mitt, komme til liv på lerretet, og til å se yndlingsscenene mine fra boka, gjenskapt i lyd og bilde.

Med skyhøye forventninger sitter jeg klar i kinosalen med brus og popcorn og er klar for å bli forundret og overveldet av filmmagien.

Dessverre uteblir ofte magien. Snaue to timer senere slår lyset seg på, og jeg sitter igjen med like deler skuffelse og forundring. Skuffet fordi filmen ikke ble sånn som jeg hadde sett for meg: De kuleste birollene var borte, slutten var helt anderledes, og den beste scenen jeg husker fra boka, var utelatt. Forundret fordi jeg ikke forstår hvorfor en så bra bok kan bli til en så dårlig film.

Hvorfor produseres det da så mange filmadapsjoner? Og hvorfor blir leserne så skuffet?

Boka markedsfører filmen

Filmanmelder og kulturkommentator Terje Eidsvåg i Adresseavisen tror den viktigste grunnen til at man velger å filmatisere bøker, er at man leter etter de gode historiene.

– Man har dessuten en tendens til å tro at bøker som er populære fra før, gjør det lettere å selge som film, men samtidig har boka gjerne en menighet av folk som forventer en illustrasjon av boka framfor en tolkning, sier han.

Han mener at hvor stor frihet regissøren kan ta seg, kommer an på boka, men at det viktigste er at man kan gjøre bokmaterialet til en film som står på egne bein.

– Gudfaren og Gjøkeredet er eksempler på klassiske bøker der filmen har blitt så god i seg selv at den senere har blitt stående foran boka, sier Eidsvåg.

Kanskje det er på tide at noen anmeldere begynner å skrive: «Gud, denne boka er så bra, håper ingen lager film av den» - Stian Kristiansen, skuespiller og regissør

Førsteamanuensis og filmadapsjonekspert Eli Løfaldli ved NTNU mener at den største fordelen med å lage film basert på populære bøker, er at man kan satse på at det allerede finnes et publikum for filmen.

– Et interessert publikum er et potensielt billettkjøpende publikum, men også et kritisk publikum, sier hun.

Løfaldli sier at det er viktig at filmskapere og markedsførere kommuniserer tydelig at de har laget sin versjon av originalmaterialet, ikke at de har laget «boka som film».

Mangler dristige regissører

Eidsvåg sier at for å lykkes i å gjøre filmen til mer enn en illustrasjon av boka, må regissøren være omtrent like begavet som forfatteren. Det er vanskelig å få til, kanskje fordi regissørene som får filmadapsjonsjobbene gjerne er habile og dyktige, men uten å være de dristigste filmfortellerne, sier han.

Han mener at regissøren først og fremst må være tro mot filmen framfor å sikte etter å blidgjøre de gjerne kritiske bokelskerne.

– Det viktigste er å lage en god film, og da må man kanskje ta valg som verken forfatteren eller bokfansen liker, sier Eidsvåg.

Når han anmelder filmadapsjoner, forsøker han å tenke mest mulig på hvordan dette fungerer som film framfor å sammenlikne for mye med boka.

– Om noe er kuttet ut eller lagt til er ikke så farlig. Det er artig de gangene de beste scenene fra filmen ikke var med i boka, sier Eidsvåg.

Bransjen tvinger fram filmadapsjonene

Regissør og skuespiller Stian Kristiansen har regissert både originale manus og filmadpasjonene av Tore Renbergs bøker om Jarle Klepp.

Han sier at en av fordelene med å filmatisere bøker er at folk har kjennskap til historien fra før.

– Har boka solgt mye, er det gjerne en film mange venter på, og det blir enklere å selge inn prosjektet og skaffe seg investorer, sier han.

Han tror trenden om å lage filmadapsjoner er medieskapt.

– Med en gang det kommer en populær bok, snakkes det om at den er som skapt for film, og det blir en forventning som at den skal filmatiseres, sier Kristiansen.

I og med at produsentene er businessfolk de også, mener han det er naturlig at de går for å lage filmer som allerede har en gruppe lesere som kommer til å se filmen.

– Kanskje det er på tide at noen anmeldere begynner å skrive: «Gud, denne boka er så bra, håper ingen lager film av den», sier Kristiansen.

For opptatt av å verne boka

Av og til får regissøren av filmadapsjoner med seg forfatteren av boka som en av manusforfatterne. Varg Veum, Mannen som elsket Yngve og Game of Thrones er eksempler på adapsjoner der dette tilsynelatende har fungert godt.

Filmanmelder Terje Eidsvåg er likevel usikker på om det nødvendigvis er en god idé.

– Det avhenger helt av hvilket filmatisk blikk forfatteren har, og evnen hans til å jobbe med regissøren, sier Eidsvåg.

Han påpeker at det kan være en stor ulempe dersom forfatteren er for opptatt av å verne boka slik den er, eller å lage filmen akkurat slik forfatteren så for seg boka da den ble skrevet.

Det er viktig at filmadapsjoner gjøres på filmmediets premisser, og mye som fungerer godt i en bok vil ikke fungere på film. - Terje Eidsvåg, filmanmelder

Regissør Kristiansen sier at forfatteren riktignok skal få sin plass i en filmadapsjon, men at han allerede er godt representert gjennom boka.

– Da vi laget filmene om Jarle Klepp, valgte jeg å ha med Tore Renberg mye i starten, men jeg kunne aldri hatt ham med på settet, og latt ham få gi uttrykk for hva han syntes om hver enkelt scene. Da måtte han heller ha laget filmen selv, sier han.

Førsteamanuensis Løvfaldli mener sjansen for suksess er størst dersom fillmskaperen står så fritt som mulig til å gjennomføre sin visjon for prosjeket.

– Å ha med forfatteren kan sikkert slå positivt ut i noen tilfeller, men de fleste forfattere er eksperter på å skrive bøker, ikke filmmanus, sier hun.

Filmen er en tolkning

Negativ kritikk fra lesere som har sett en filmadapsjon, går gjerne direkte på endringer og valg regissøren har gjort. Kristiansen påpeker at en filmadapsjon alltid vil være regissørens tolkning av boka, og velger å sammenlikne det med en teateroppsetning.

– Dersom man setter opp Hamlet, er det regissørens tolkning av Shakespeare man får presentert. Hovedstykket er åtte timer langt, så da må man velge hva man skal stryke, og det vil uansett sitte noen i salen og savne de timene som mangler, sier han.

Kristiansen sier at det samme gjelder for film. Regissøren tar noen store kunstneriske friheter med boka, og av og til fungerer det enda bedre.

– Den største utfordringen man har i en filmadapsjon er tida, man vil aldri greie å fortelle alt som skjer i en 400 sider lang bok på et 100 sider langt manus, sier han.

Den kritiske leseren

Eidsvåg mener at det ikke alltid er riktig eller smart å sammenlikne bok og film for mye, selv om det er naturlig å møte filmen med andre forventninger når man allerede har lest historien.

– Det er viktig at filmadapsjoner gjøres på filmmediets premisser, og mye som fungerer godt i en bok vil ikke fungere på film, sier han.

Kristiansen mener på sin side at leserne har full rett til å komme med kritikk av filmadapsjoner, og synes ikke de er for kritiske.

– Boka er leserens personlige opplevelse, og man har egne bilder av og meninger om hvordan ting skal se ut. Derfor blir man ofte skuffa av filmen dersom man har et sterkt forhold til boka. Det blir jeg selv, sier han.