Passelig stilfull reve-nostalgi

FILM

FANTASTIC MR. FOX - REGI: WES ANDERSON - TWENTIETH CENTURY FOX NORWAY

Med noen få unntak synes jeg Wes Andersons tidligere verker er så stiliserte at det grenser mot det statiske. Perfeksjonismen gjennomsyrer hvert bidige bilde, og det overdrevne fokuset på det visuelt vakre gjør at jeg som tilskuer til slutt mister fokus fullstendig. Jeg kjedes før eller siden av det estetisk fullkomne, nettopp fordi det har blitt lagt for mye vekt på dette elementet. Det blir som å spise marsipanbløtkake hele dagen.

Fengende og fantastisk rev

Morsomt er det derfor at det skulle en god, gammeldags stop-motion-animasjonsfilm til for at jeg skulle la meg begeistre slik jeg en gang gjorde det av Rushmore. Den var Andersons andre fullengder, og tolv år senere har han enda ikke laget noe av samme kaliber. Etter hvert som uttrykket hans gradvis har blitt mer renskåret, har nerven i filmene forsvunnet. Pene å se på og med en til tider superb formidlet humoristisk tone – men likevel merkverdig uengasjerende. I Fantastic Mr. Fox levnes det ingen tvil om hvem som sitter med regien. Men den er mer fengende enn Andersons siste filmer, og karakterene er mer interessante. Ironisk nok, siden vi snakker om en animasjonsfilm der en revefamilie og andre dyr er i fokus.

Fantastic Mr. Fox er basert på boken av Roald Dahl, og har et nostalgisk preg både hva teknikk og estetikk angår. Fortellingen kretser rundt den velkledde og sofistikerte Mr. Fox, en familiefar som strever med å bevege seg ut av sin kriminelle løpebane. Når familien flytter til et tre i nærheten av en trio velfylte gårder, kribler det i de lange revefingrene og, planer legges for nye kupp. Menneskene på gårdene er like lite begeistret som revefars kone, og den veltalende reveheltens bravader går etter hvert utover flere enn ham selv.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Nostalgisk animasjonsteknikk

Midt oppi filmbransjens agressive forsøk på en ny 3D-revolusjon, ser Anderson heller tilbake flere tiår, og overser alt som smaker av digitalisering. Vi snakker klassisk animasjon av typen King Kong (1933) og Flåklypa, der de stillestående objektene må gis liv rent fysisk. Bilde tas, objekt flyttes, bilde tas, objekt flyttes – helt til man sitter igjen med levende film.

Foto: (Foto: Twentieth Century Fox Norway)Wes Andersons kamerapanoreringer og stillestående vinkler passer som hånd i hanske for denne teknologien. Vi følger revens detaljerte gårdskupp, med et avstandsblikk ikke ukjent fra Andersons tidligere filmer. Den nesten geometriske plasseringen av objektene i bildet er velkjent, men gis ny giv gjennom animasjon og velutviklede dyrekarakterer. Far/sønn-problematikken er uoriginal, men blir likevel humoristisk og interessant gjennom revene, samt Andersons forsiktige tilnærming. Vi treffer en rotte, en gammel kjenning av reven, som nå er lumsk gårdsvakt med kniv og musikalsk motorikk. Vi treffer de tre gårdseierne, med sine rutinepregede særegenheter. Og vi treffer den irriterende perfekte revefetteren, som misunnes kraftig av revefars egen sønn. Det hele er levende og riktig så forfriskende.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Vellykket fornorsking

Filmen ble sett med norske stemmer, og selv om den sikkert gjør seg best med originalstemmene (George Clooney, Meryl Streep, Bill Murray, m.fl) har det sine fordeler. Fokus flyttes fra undertekst til bildet, og fornorskingen er noe av det bedre jeg har hørt. Kanskje originalstemmene dessuten står mer i stil med Andersons overstiliserte grep og er mer irriterende enn den norske oversettelsen? Det vites ikke. Fantastic Mr. Fox er i alle fall en opptur, både for tilskueren og regissøren av filmen.