Sånn han putter det ned

I Oral Bees verden går ting unna. Halvannen time etter han gikk av et forsinket fly på Værnes har han allerede gjort unna lydprøven for kveldens konsert, sjekket inn på hotellet og dratt til Bromstad for å vorse med trønderske fans og kompiser. Den faste makkeren Mr. Pimp Lotion har akkurat poppet en flaske Möet på balkongen, og skummende champagne-glass sendes rundt bordet. Kombinasjonen av champagne og trøndersk sensommer vekker gode minner hos Oral.

– Første gang vi spilte i Trondheim var på et VG-lista arrangement i 2000. Vi hadde med oss champagneflasker som vi spruta ut på publikum. Da var det noen 13-14-år gamle chicks som var sånn «sprut sjampis på mæ», noe vi gjorde uten å tenke oss om. Det fikk vi litt pes for. Vi sjekka ikke akkurat id først, sier han.

Alle hata Oral Bee

Innta plassene, jeg lager hitmusikk for massene. Ikke for pølsene som trekkes ut av rassene på dassene.

Slik begynner Oral Bees debutplate Sånn vi putter det ned fra 2000, et gangsta-rap-epos som skulle bli stående som en av Norges mest utskjelte musikkutgivelser. Låtene har titler som «Playboy$», «Gangsta Party» og «En bag med pistoler», og på omslaget sitter Oral med en rykende pistol i hånden mens Mr. Pimp Lotion beføler en groupie i bakgrunnen.

Både innhold og innpakning sto i sterk kontrast til den dystre undergrunnsestetikken som på den tiden dominerte norsk hiphop. På førstesingelen «Penger» introduserte han seg som en «grisk liten materialist på rundt tjue», et budskap som slo dårlig an i datidens antikommersielle miljø. Oral ble drapstruet, boikottet og latterliggjort, og hadde beefs med Tungtvann og Don Martin. For hovedpersonen selv var ikke responsen spesielt overraskende.

– Jeg visste at hiphop-miljøet kom til å hate meg. Det var melodisk, west coast, og alle de andre tingene som var tommelen ned for dem. Det var ikke noe vits for meg å «kisse ass». Jeg tenkte at okei, de kommer ikke til å like det uansett, så da sier jeg heller fuck dere og får litt oppmerksomhet.

Det gikk som det måtte. At Orals produksjoner var så gode at han fikk samarbeide med amerikanske vestkystrappere, noe som blant annet resulterte i en gullplate og en plassering på Billboards topp 200-liste, ga lite uttelling i et rapmiljø fullstendig dominert av New York-inspirert østkystsrap. Suksessen uteble, og Oral tok seg en vanlig jobb mens han fortsatte å lage musikk på fritiden.

– De årene det ikke gikk bra ga jeg ut låter og mixtapes til en hard kjerne på rundt 150 folk. Det likte jeg, å lage musikk for min egen del og for de få som fulgte med. Jeg trodde aldri at jeg kom til å gjøre det stort igjen.

Renessansen

Så begynte vinden å snu. Selvbiografien Livet til en norsk boss ble gitt ut i 2013, og skapte fornyet interesse for Oral Bees liv og musikk. To år senere kom albumet Putter det ned 4-ever til gode kritikker og høye strømmetall. På åpningskuttet «Sann historie» forteller han om karriererenessansen: Var ignorert, kritisert og blokkert/Du kjenner til historien, jeg har fått den publisert/Men nå er bransjefolk så varme i trøya/At de lister meg på P3 og de booker meg til Øya.

Alt dette har skjedd uten at Oral og Pimp har behøvd å legge om stilen. Det går fortsatt i cadillacs, playa shit og Crocodile Dundee-aktige krokodillevester. Rapmiljøet har derimot endret seg drastisk.

– Da vi kom skulle folk være helt seg selv. Hvis du ikke hadde bil og måtte ta trikken, så skulle du ta bilde på trikken og rappe om det. Man var redde for å være artist og for å ha et image. Det er mye friere nå.

Siden Oral debuterte har det vært et generasjonsskifte i den norske musikkbransjen. Det har også kommet Oral til gode.

– Man har fortsatt bitre backpackers (hiphopfans som foretrekker undergrunnsrap, journ.anm.), men det er ikke så mange igjen av dem lenger. De som jobba i P3 i 2000 har blitt byttet ut med folk som er mer åpne, og de gamle haterne er opptatt med å skifte bleier og jobbe i en eller annen kjip jobb. De blir nok irriterte når de ser oss, men det blir med det, sier han.

Haterne har vært bra for businessen

I løpet av drøyt to tiår som rapper har Oral Bee rukket å gjøre mye forskjellig. Blant Orals mindre omtalte meritter er at han er opphavsmann til den omdiskuterte russelåtsjangeren. Norges aller første russelåt var til bussen Mirage, og ble laget av ham i 2003.

– Det var noen som kontaktet meg og ville ha en låt til russebussen sin. Vi tok 1500 kroner for å lage den, og tenkte det var en engangs-greie. Etterhvert merket vi at sangen begynte å ta av på Napster og andre steder. Etter det kunne vi ta 15 000, 25 000 for en låt… Det ble en business ut av det.

Denne forretningsteften har Oral beholdt. Sammen med Mr. Pimp Lotion spiller han i bursdager, utdrikningslag og bryllup, og lager låter på oppdrag fra firmaer, organisasjoner og privatpersoner. På kundelista står etablerte aktører som Bama og Läckerol, men også et malingsfirma, en yachtklubb og mureren Steinar Engebretsen fra Minnesund.

Oral Bee har aldri fryktet å bli stemplet som en sellout.

– Det stemplet hadde vi fra starten av. For oss var det veldig befriende. Vi kunne ikke bli mer hata enn det vi allerede var, hate-knappen var allerede skrudd opp til maks, og da kunne vi gjøre hva vi ville. Sånn sett har haterne vært bra for businessen.

– Alt vi rapper om blir ekte

En tidlig Oral Bee-klassiker er «Direkte fra 1450», hvor han beskriver hjemstedet Nesodden som et lokalsamfunn befolket av gangstere og prostituerte. I låta sier han blant annet at Nesodden har korrupt politi, 18 år før Nesodden-politimannen Eirik Jenssen ble dømt for alvorlig korrupsjon.

– Mange av de tingene vi har rappet om har blitt ekte etterhvert, og det var en av de greiene.

Det er ikke bare spådommene om politikorrupsjon som har slått til.

– Jeg rappet om at jeg hadde gullplater og at jeg cruiset rundt i ferrarier. Det har blitt ekte. I en periode snakket jeg mye om våpen og vold og sånn, og det har jeg gått litt vekk fra. Jeg var redd for at det også skulle snakkes inn i eksistens, sier han.

Velsignet av pimpguden

De siste årene har det vært en religiøs dreining i Oral Bees musikk. Pimpguden befalte meg til det kom i 2016, og ble fulgt opp av Den hellige treenigheten året etter. I år skal trilogien fullføres med fullengderen Velsignet. Ifølge Oral var det karriereoppturen som gjorde ham til troende.

– Jeg må takke pimpguden for at det snudde. Jeg tror ikke jeg har gjort alt dette selv, det må ha vært en høyere kraft inne i bildet. Nå er jeg snart 40 år, og jeg lever av å rappe. Jeg er en velsignet player.