Historiens skygger i Buenos Aires

I hjertet av Buenos Aires ligger Hogar San Pablo. Ordet «hogar» betyr «hjem», og gjennom de siste 20 årene har dette huset vært nettopp det for argentinske gutter i aldersspennet 8-18 år. I trange kår lever 44 gutter side om side. En av dem er 20-åringen Gabriel.

– Jeg ble plassert her da jeg var 11 år gammel. Moren min forlot meg da jeg ble født, faren min døde da jeg var 8 år gammel, og søstrene mine ville ikke ta vare på meg. Dette preget meg som person; jeg var en skikkelig rebell før jeg kom hit, og gjorde mye dumt, sier han.

Vanskelig fortid

Guttene som bor på Hogar San Pablo har alle en vanskelig fortid. Enkelte har bodd på gaten, mens andre har blitt forlatt av foreldrene, eller i verste fall blitt misbrukt. Innenfor de fire veggene foregår en kamp om aksept, tilhørighet og oppmerksomhet fra husmoren Patricia – men det finnes også sterke bånd, omtanke og varme. I tillegg får guttene som sliter, terapeutisk hjelp til å takle problemene sine.

– Det er ikke et lett liv. I begynnelsen slåss jeg mye med de andre guttene, for å oppnå respekt eller fordi noen stjal klærne mine eller deodoranten min. Samtidig er denne institusjonen hjemmet mitt, og guttene er familien min. Jeg har ingen utenfor, sier Gabriel.

Hogar San Pablo var en avgjørende milepæl i Gabriels liv. Fra å være en rebelsk 11-åring uten et fast hjem, er han i dag i ferd med å utdanne seg som gymlærer.

– Barnehjemmet har betydd alt for meg. Her fikk jeg en form for trygghet og struktur, som gjorde at jeg tok skolen på alvor. Jeg ser nå fram til å få meg en jobb og flytte for meg selv, sier han.

Skal selge barnehjemmet

I september i år skal imidlertid huseieren selge barnehjemmet, og Hogar San Pablo vil stå på bar bakke. Uten et nytt hus, er det sannsynlig at flere av guttene vil havne tilbake i Buenos Aires’ gater.

– Guttene må flytte. Problemet er at vi allerede har en tomt, men ikke pengene til å bygge huset. Derfor driver de frivillige som jobber her en stor innsamlingsaksjon, sier Gabriel.

Barna på Hogar San Pablo føyer seg inn i mengden av unge fattige i Buenos Aires. Ifølge den argentinske non-profit organisasjonen «Fundación Mediterránea» bodde om lag 21 prosent av barn og unge under 18 år i Buenos Aires i fattige husholdninger i 2011. Her er fattigdom definert ut fra Unicefs standard, og målet inkluderer blant annet evnen til å betale utgifter for utdanning, helse, bolig, og klær.

Arbeidsløshet skaper ukultur

Argentineren Liliana Manci har i hele sitt liv jobbet som lærer i den argentinske skolen, og er sterkt engasjert i den venstreorienterte fløyen i peronistpartiet, som sitter med makten i Argentina i dag.

– Argentina lever i skyggen av de økonomiske problemene på 1990-tallet. Som en følge av at Argentina ble underlagt the Det internasjonale pengefonds «Structural Adjustment Programs» ble nesten alt privatisert og deregulert – kommunikasjon, jernbane, elektrisitet, helsetjenester.Kostnadene for å få tilgang på grunnleggende tjenester ble svært høye, sier hun.

Liliana peker på de alvorlige konsekvensene dereguleringen fikk for den argentinske økonomien.

– I tillegg til privatiseringen ble økonomien åpnet opp for utenlandsk import, noe som førte til nedlegging av tusenvis av fabrikker. Den nasjonale industrien ble ruinert. Forferdelig mange mistet jobbene sine, sier Liliana.

Hun forteller at den påfølgende arbeidsløsheten også har skapt endringer i ungdoms oppfatning av arbeid.

– I tillegg til at muligheten for å tjene penger blir borte, forsvinner også arbeidskulturen. Generasjonen av dagens ungdom så aldri sine egne foreldre arbeide. Derfor finnes det mange unge mennesker i dag som ikke forstår forholdet mellom egen innsats og oppnåelse av mål. Dette er et stort hinder for ungdom, og en ulempe for den nasjonale økonomien, sier Liliana.

Bedre økonomi, større klasseskiller

Argentina har siden 1980-tallet opplevd en vekst i sitt Brutto Nasjonal Produkt (BNP). Denne utviklingen har imidlertid gått hånd i hånd med en annen trend; pengene har blitt mer konsentrert og ulikhetene mellom fattig og rik har blitt større.

– Den uttalte teorien bak privatiseringen var at dette ville skape en akkumulasjon av kapital som deretter kunne fordeles generøst blant befolkningen. Dette skjedde aldri – pengene ble ikke fordelt, sier Liliana.

Hun mener imidlertid at dagens regjering er på rett kurs, og viser til positive sider ved sosialpolitikken.

– I de senere årene har det vært en betydelig vekst av arbeidsplasser, men det er også mye som gjenstår. I Argentina er dessuten skole og utdanning gratis, takket være organiserte lærere som på 90-tallet nektet å gi slipp på det offentlige utdanningssystemet. Disse demonstrasjonene var jeg selv engasjert i, sier hun.

Utdanning er nøkkelen

Liliana har en sterk tro på at den framtidige sosiale utviklingen må bygge på utdanning. Da er det viktig at fattige ungdommer blir fulgt opp og integrert i et trygt samfunn, mener hun.

– Fattige ungdommer hopper ofte ut av skolen, og det er mange som ikke studerer. Jeg tror at dette kan forklares ut fra den manglende støtten og strukturen slike ungdommer har, sier Liliana.

På Hogar San Pablo får barna litt mer av denne typen trygghet. Det lille ekstra som gjør det mulig å gå på skolen hver dag, eller å få seg noen venner. Derfor er det viktig at guttene på Hogar San Pablo får beholde hjemmet sitt, mener Liliana.