Kakkmaddafakka deler alt

Det er umulig ikke å bli komfortabel med brødrene Axel og Pål Vindenes, vokalister og gitarister i bergensbandet Kakkmaddafakka. De er pratsomme og trivelige, og til å starte med føles det litt som om det er jeg som blir intervjuet. Vi prater om vær og vind, om låta de skriver for Marcus og Martinius, hvor jeg kommer fra, hvor de kommer fra og generell småprat. Glutenintoleransen min blir fort et tema.

– Er det cøliaki? Er du intolerant? spør Axel med en entusiasme jeg må innrømme overrasket meg litt. Han lurer på hvordan jeg ble diagnostisert, og begge brødrene vil gjerne vite alle detaljene om livet mitt som glutenintolerant.

Vi bonder over magesmerter og livet som rødhåret (selv om fargen min kommer fra flaske), og for første gang kan jeg lære voksne menn om øl. Glutenfri riktignok, men det teller. Etter litt mer pludder kommer vi til saken.

For å snakke litt om dere, hva er grunnen til at dere har forkortet navnet deres til KMF?

– Nei, grunnen til det er vel at vi spiller mer og mer i England og USA. Det er rett og slett for å ikke få problemer med å bli spilt på radio fordi vi har upassende navn.

De legger vekt på at navnet fortsatt er det samme. De er fortsatt Kakkmaddafakka selv om navnet må forkortes. Men det handler også litt om modningsprosessen. Der kommer vi inn på den siste, selvtitulerte plata deres.

Hvordan føles det å bli sett på som et av Norges beste liveband?

– Det er selvfølgelig sykt bra, men vi har jo alltid hørt at platene ikke er det samme som vi er live. Av og til har det at vi er så gode live nesten blitt brukt mot oss. Denne nye plata er kanskje voksnere, har et litt modnere lydbilde, men vi vet jo at den er mye raskere.

I den forbindelse spør jeg om låta Superwoman, en relativt melankolsk låt som tar for seg de umulige standardene satt opp for den såkalte moderne kvinne.

Hva tenker dere rundt låta – hva legger dere i den selv?

– Nei, det er jo et innlegg i feminist-debatten. Jeg er absolutt feminist. Den er et kritisk svar på debatten, men nå for tida tenker jeg at man faktisk ikke kan snakke negativt om feminisme. Det er såpass viktig at vi står sammen rundt de grusomme voldtektssakene at det blir helt feil å kritisere nå. Det er helt sykt at voksne menn som doper ned og voldtar unge jenter kan gå fri. Sykt.

Vi snakker godt og lenge om hvilken retning den norske feministdebatten går i for tiden, og begge gutta er enige om at det er et utrolig viktig tema – men vi må se det fra begge sider.

– Det er viktig ikke å skape splid i debatten. Når man eksklusivt snakker om menn mot kvinner mister man viktige nyanser. For ikke å snakke om hva som faktisk skjer mot menn – menn blir regelrett slått ned på gaten uten at noen reagerer eller tar det seriøst. En polarisert debatt hjelper ingen. Vi må stå sammen mot vår felles fiende – driten. Det er det vi kjemper mot, all driten.

For å løfte stemninga litt spør jeg hvilket land som skapte best stemning på konsert: Tyskland eller Norge? Og hvordan ble den tyske fanbasen så stor?

– Vi fikk fanbasen vår i Tyskland fordi vi hadde plateselskapet vårt derfra og begynte å turnere der mest. De største byene er jo alltid gøyest å spille i. Hamburg, München, Berlin, hvor som helst egentlig. Det betyr ikke at Tyskland er bedre enn Norge – det varierer veldig hvordan publikum responderer. Trondheim, for eksempel, har et fantastisk publikum hver gang.

Sist men ikke minst, for å appellere til kidsa – ser dere på Skam?

– Nei, kan ikke si at vi har giddet det. Men konseptet er råkult da! Det er real time liksom! Sick!