Ei sjeleglad dame

– Det gjelder å gi et godt førsteinntrykk når man møter et nytt menneske. Klarer man ikke det innen de to første minuttene er løpet kjørt. Da tar det en evighet å få et bånd til personen, sier Liz-Marie Rogenfjell.

Liz-Marie Rogenfjell er åpenbart svært dyktig i å gi gode førsteinntrykk. Få kantinedamer har egen fanside på Facebook, og fått ros i radioprogrammet «Hallo P3». Liz-Marie mener det er en kombinasjon av ting som gjør at hun har fått så mye oppmerksomhet.

– Jeg er åpen og gir veldig mye av meg selv. Det er ganske lett når alle er så trivelige rundt meg. Jeg har for eksempel ikke møtt en sur personer i dag. Ikke én. Ærlig er jeg også. Ærlig som synden.

TØFF BARNDOM. Hun holder ord og svarer ærlig på spørsmål om hennes barndom. Den beskriver hun som tøff. Det var ikke mye som tilsa at Liz-Marie skulle bli den populære kantinedamen hun er i dag.

– Som svensk sørsame tilhører jeg en kultur som får barn til å vokse opp veldig fort. Som trettenåring var jeg blant annet ansvarlig for min yngre søster. Og slik er det bare. Det var kulturens gang, men jeg savner på en måte barndommen, fordi jeg ikke egentlig har opplevd den.

Liz-Marie ble mobbet i en fireårsperiode på barneskolen.

– Jeg forsto tidlig at livet består av valgmuligheter. Man kan velge å gå den negative veien eller den positive veien. Jeg ville vise mobberne at de ikke kunne knekke meg, så jeg valgte den positive veien.

ELSKER JOBBEN. I dag jobber Liz-Marie, eller «Lizzie the Kantine Lady» som det står på navneskiltet hennes, i kantinen i Hangaren på Gløshaugen. De første seks ukene som kantinedame jobbet på Dragvoll. Omplasseringen satte hun ikke pris på i begynnelsen.

– Jeg var lei meg i over en måned. Jeg la igjen hjertet mitt oppe på Dragvoll og slet som et dyr for å få det med hit igjen. Men nå trives jeg. Her er det et mer internasjonalt miljø også. Jeg får jo «practice my english as well», sier hun og ler.

Liz-Marie kom til Norge i 1997 og skulle egentlig bare jobbe en sommer i landet og så dra hjem igjen. Slik ble det ikke og siden har hun hatt mange jobber i en rekke forskjellige bransjer. Hun har blant annet jobbet på en skole, i restaurantbransjen, i hotellbransjen, på et sykehus, som bartender, i matvarebutikk, i klesbutikk og hos husfliden.

– Det er nok lettere å regne på hvilke jobber jeg ikke har hatt.

Det er tydelig at Liz-Marie brenner for jobben som hun ble headhuntet til i 2011, og hun mener serviceyrker er det som passer henne best.

– «Her jobber vi med studentene i fokus» var det første jeg fikk høre da jeg startet å jobbe for SiT og da gjør jeg nettopp det. Jeg legger mitt hjerte og min sjel ned for at studentene skal ha det bra. Jeg har enormt mye energi og får utløp for energien i prat med studentene. Jeg får gode tilbakemeldinger og det er så herlig. Jeg elsker virkelig jobben min.

«GHOSTBUSTEREN». Om Liz-Marie skiller seg ut når hun er på jobb, skiller hun seg kanskje enda mer ut på sin fritid. Hun er nemlig både healer og spirituell guide.

– Som healer tar man inn andre menneskers smerte for å fjerne den. Det kan tappe mye energi, men blir det gjort riktig, er det mindre krevende. Som spirituell guide jobber jeg også med energier, men på et annet nivå. Jeg fører døde sjeler over til det hinsidige. Det fungerer altså mer som Åndenes Makt.

Hun mener alle mennesker har medfødte healingegenskaper, men at vi blir oppdratt til å blokkere disse.

– Jeg var aldri ensom da jeg var liten. Jeg hadde det som mange mennesker ville kalt fantasivenner. Men de var jo ikke det. Det var døde sjeler som holdt meg med selskap og passet på meg. Jeg blokkerte ikke disse ute.

Liz-Marie har fått kallenavnet «ghostbuster» av de få studentene som vet hva hun driver med ved siden av jobben. Det synes hun bare er morsomt, og passer på å ikke skremme folk med denne egenskapen.

– Man går ikke rundt og proklamerer at man kan drive bort spøkelser og snakke med de døde. Det kan jo skremme livskiten ut av folk. Ser jeg noen med betente skuldre, kan jeg få lyst til å gå bort å hjelpe. Men jeg kan jo ikke gjøre det. Da havner jeg jo i tvangstrøye på galehuset i Levanger, sier hun og ler høyt.

Se også Student-TVs reportasje om Lizs spøkelesjakt fra i fjor http://dusken.no/tv/1398/hokus-pokus-lizzie-sin-skjulte-side/

BEDRING, IKKE HELBREDING. – Det føles som en helt annen verden, en annen dimensjon. Man kjenner kjærligheten fra sjelen som sitter fast i vår verden. Det er som regel der de døde er; et sted mellom det virkelige livet og den andre verden.

På tross av Liz-Maries tro på det spirituelle, tror hun ikke på en Gud i kristen forstand.

– Snakker jeg om Gud ser jeg for meg en gammel mann med skjegg som sitter og styrer universet. Det tror jeg ikke på. Jeg tror på godt og ondt, og at universet naturlig balanserer mengden av disse. Jeg tror heller ikke livet bare kan ta slutt. Hva gjør vi her da liksom? Hva er vitsen dersom livet bare er over etter dette? Nei, det går ikke. Jeg har opplevd for mye til at det kan være tilfellet.

Liz-Marie tror hennes oppvekst har vært med på å forme hennes tro på det mange vil anse som det overnaturlige.

– Vi samer er som indianere og aboriginere. Vi tar i bruk naturen og dyrerriket, og har lært oss å leve i ett med den.

Samer er et folk som flytter mye på seg og i barndommen tilbrakte hun hver sommer på fjellet.

– Skader man seg da er det ikke bare å løpe til legen. Da må man bruke det man finner i naturen som kan gi en positiv effekt. Healingen har vært med meg gjennom hele livet.

Selv om Liz-Marie er en forkjemper for healingens effekt er hun bevisst på å si at hun ikke helbreder. Hun hjelper, og er også veldig klar på at healing aldri må erstatte utdannede leger.

– Det er for eksempel livsfarlig å erstatte cellegift med healing, da gambler man med liv og død. En kombinasjon er bra. Jeg har nektet behandling av klienter som er svært syke. Mener jeg at jeg ikke kan hjelpe noen så sier jeg det, forteller hun alvorlig.

GRIP DAGEN. På tross av at Liz-Marie kan være alvorlig, er det liten tvil om at hun er en av de mest positive og energiske menneskene på NTNU. Erfaringen med mobbing har lært hun hvor viktig det er å se positivt på ting.

– Jeg har valgt å være positiv fordi det er så fantastisk bra for min egen helse, for mine omgivelser og for livet generelt.

Hun holder også kurs i det å være positiv.

– Det er for mange mennesker som velger å være negative og som setter seg fast i det tankesettet. De kommer seg ikke ut av denne onde sirkelen.

Liz-Marie mener det er svært viktig å hjelpe folk som er for negative.

– Folk er i utgangspunktet veldig kritiske. Å være for kritisk kan fort bli til negativitet. Da gjelder det å huke tak i de som er på vei ned og hjelpe dem opp. Stress er en påvirkende faktor for negativiteten, og i det moderne samfunnet er det for mye stress. Det er ikke bra for helsa og er roten til mye ondt og negativt. Livet blir en dans om man er positiv. Man søker løsninger og fokuserer ikke lenger problemene.

Hun poengterer at ting alltid kunne ha vært verre og hennes livsmotto er «carpe diem» – «grip dagen».

– Man må gripe enhver mulighet man får, for man vet ikke om man får samme sjanse igjen. Så hvorfor ikke ta den her og nå. Det er bedre å ta sjansen og angre senere, enn å angre at man aldri tok den.

På tross av dette kan hun bli irritert. Ineffektivitet er spesielt irriterende forteller hun.

– Jeg liker action, ting skal gå fort og effektivt. Hvorfor vente til i morgen med ting vi kan gjøre i dag. Et tungvint system irriterer. Da må man finne løsninger for at ting skal gå fortere. Negativiteten er som en skygge som alltid følger deg, og det er viktig å holde den i sjakk.

HOTELLDRØMMEN. Dette er kanskje en av grunnene til at hun drømmer å drive sitt eget hotell i fremtiden, med seg selv som sjef.

– Det skulle vært minimalt med sjefer under meg, for det er ikke bra. Det tar tid. Det skulle heller ikke vært tre måneders oppsigelsestid. Her hadde det vært én måned og rett ut dersom man ikke gjør jobben sin. Tid er penger, vet du.

På tross av en leilighet og en hytte i Sverige har hun ingen planer om å flytte hjem med det første.

– Nei, her trives jeg for godt!