Epleskjegg

Skuespillernes foajé på Trøndelag Teater er dekorert med gamle malerier, pompøse møbler og lysekroner. Hele rommet har et teatralsk og gammeldunstig preg over seg. Tilbakelent i en skinnstol sitter mannen som har innredet det staselige rommet, skuespiller Kristofer Hivju.

– Det er viktig med litt inspirasjon, sier han.

Han ser ikke så rent lite majestetisk ut selv der han sitter, med rødt skjegg og en rungende latter. Et storslått inntrykk står imidlertid i kontrast til mannen som kommer noen minutter for sent etter å ha kjørt barna i barnehagen.

INGEN OVER. I en alder av 19 startet han sin skuespillerkarriere. På 14 år har Hivju rukket å være skuespiller på lerretet, på scenen, skrevet kortfilm og jobbet på både norsk og utenlandsk jord. I 2011 spilte han i nyinnspillingen av skrekkfilmklassikeren The Thing , og nylig var han tilbake i USA for å spille inn scener til den M. Night Shyamalan-regisserte After Earth sammen med Will Smith.

Nå er han tilbake i sin faste jobb som skuespiller ved Trøndelag Teater. Han beskriver erfaringene sine fra Hollywood som et uvirkelig eventyr, mens han kjærtegner det som er starten på en ny, rødlig og skjeggete attributt.

Tilbake på norsk jord skal han innta rollen som Gud i forestillingen G7 av Ingrid Weme Nilsen og Eivind Salen. Førsteinntrykket hans av rollen var en selvhøytidelig, arrogant og sjarmerende drittsekk.

– Det handler litt om hvordan de har skrevet stykket. Det er alltid gøy med tøffe høystatuskarakterer, men Gud tar litt kaka. Det er ingen over, liksom, sier Hivju og gliser.

– Tror du på Gud selv?

– Jeg kan ikke motbevise ham, ergo kan jeg ikke bevise ham heller. Men det er interessant det der, for vi mennesker har et problem vi ikke klarer å forholde oss til, og det er at vi skal dø. Fordi vi ikke vet hva som skjer etter dødsøyeblikket, må vi ha en gud. Vi må søke ett eller annet som forklarer noe vi ikke kan fatte, filosoferer skuespilleren.

Idet han forteller, faller noe som ligner et innpakket manuskript ned på gulvet. Fotografen spør nysgjerrig hva det er for noe. Hivju spøker med at Gud må skape ting, og at det er en trylleting fotografen har fått øye på. Om han kan vise noen trylletriks, svarer han ikke på, men fortsetter å fortelle hva stykket han nå spiller i dreier seg om.

– De syv mektigste landene i verden, G7, er byttet ut med syv guder, som skal finne ut hva de skal gjøre med menneskeheten, forklarer Hivju.

Hvem vet hva som kan skje, når alle gudene er samlet på samme sted til samme tid?

– Finn det ut på Avant Garden, 5. mai, sier han med en innlevende, mørk mannsstemme, og etterligner en typisk voice-over til en filmtrailer. Den teatralske mannen ler nok en gang sin rå signaturlatter.

TIDLIG KARRIERESTART. Artisten er sønn av skuespillerne Erik Hivju og Lieselotte Holmene. Likevel var det ikke disse som dro den unge Hivju inn på scenen. Han forteller at han startet på musikklinjen, og at det var dette han hadde tenkt til å drive med. Planen endret seg raskt da han spilte Hamlet i en skoleforestilling på videregående.

– Da ble jeg helt besatt. Det hadde ikke så mye med foreldrene mine å gjøre. Det var basillen som bet meg, sier Hivju.

Selv hadde han ingen planer om å ta utdanning, men også dette forandret seg da han i en alder av 19 startet sin skuespillerkarriere på Nationaltheateret.

– Plutselig befant jeg meg på Nationaltheateret med alle de store gutta. Da gikk det opp for meg at jeg måtte lære noe mer, fort. Så jeg dro til Danmark på teaterskole. Men jeg prøvde rett og slett å komme meg unna hele studenttilværelsen ved å gå rett i arbeid, sier han.

TERMINATOR. Med en slik innstilling til utdanning, skulle man tro Hivju var den lateste gutten i klassen. Det var han tydeligvis ikke.

– Da jeg først hadde kommet inn, var jeg en arbeidsnarkoman uten like. Jeg var en slags Terminator som la alle menneskelige aspekter til side. Det ble en besettelse å få toppkarakterer i alle fag. Det var et slit, men jeg fikk det til, sier han.

Han mener hele essensen med læring er å skjønne hvorfor man skal lære. Noe han forstod altfor godt. Han fikk derfor en mani på å oppnå de beste resultatene.

– Skolen begynte kvart over åtte med ballett. Den var ferdig åtte på kvelden, etterfulgt av forberedelser til rundt ti hver dag. Så var det på’n igjen neste dag. Det var heavy, forteller han.

På tross av skolens harde regime, og følgende lite tid til sosiale morsomheter mener Hivju han har fått mye tilbake for de tre tøffe årene.

– Det har gjort meg til en god skuespiller, og gir meg fremdeles nye aspekter i arbeidet mitt som artist, sier han.

FRA KANIN TIL SKILPADDE. Med en hard studietid bak seg forteller Hivju at han ikke lenger er like streng mot seg selv.

– Jeg tror mennesker trives best med å jobbe rolig og jevnt hele tiden. Men jeg prøver…

Han avbryter seg selv, og fortsetter som han har fått en åpenbaring:

– Jeg har gått fra å være en kanin til å bli en skilpadde. Skilpadden vil alltid komme først i det lange løp. Kaninen, den løper og løper, og får til masse, masse...

Hivju peser illustrerende.

– Deretter blir den utmattet og må hvile i lang tid. Jeg prøver å være mer som skilpadden, som arbeider rolig, jevnt og lystbetont hele tiden. Det er min arbeidsfilosofi, sier han og slår hånden i bordplaten for å understreke.

SKIHOPPER. I en forestilling er det flere redskaper som må fungere for å skape en scene. Rekvisitter bør virke som de skal, i tillegg til at skuespillerne selv må huske sine roller og sine replikker. Er ikke alt på plass, kan ubehagelige hendelser oppstå.

Foto: Marius Tvinnereim, Under Dusken– Huff, det er mye fælt som har skjedd på scenen, sier Hivju tankefullt, etterfulgt av den karakteristiske latteren.

Han forteller om en rolle han hadde, der pistoler bygd inn i skinner på armene var en del av rekvisittene til karakteren.

– Det var en sånn som DeNiro hadde i Taxi Driver. Bare at jeg hadde to. Jeg skulle åpne en scene med å smelle dem ut på en kul måte. De fløy jo så klart veggimellom og jeg var livredd for at de skulle treffe noen av rekvisitørene på siden, forteller han, mens han demonstrerer scenariet med armene.

Når noe går galt på scenen, sammenligner han det å være skuespiller med en noe mislykket skihopper.

– Målet er å hoppe, for så å sveve langt og lenge. Men veldig ofte tryner du og ruller nedover bakken til alles skue, sier han.

Ifølge Hivju selv er det ikke nødvendigvis synd at noe går galt.

– Nå synes jeg det kan være moro: Man våkner litt, og målet blir å komme i en tilstand hvor man er fullstendig kreativ, fri, levende og leken. Ved å trekke inn personlige aspekter, får du mye gratis i arbeidet med rollen, sier han.

På mange måter handler det for ham å stole på talentet, uansett hvor dårlig man føler forberedelsene til en forestilling går.

– Det skal mye jekking til for å forandre seg til andre roller hele tiden, og det er ikke nødvendigvis en god prosess. Men man må likevel ha premiere og møte et publikum etterpå, og det må man takle i den jobben jeg har.

POSERINGSJOVIAL. Skuespilleren avbrytes idet en solstråle treffer hans venstre øye.

– Der har du’n, sier Hivju ivrig.

Han dirigerer fotografen rundt i rommet for å få sola til å treffe perfekt.

– Vent da, der ja, sånn, litt sånn ja. Nå må du ta bilde, sier Hivju som tydeligvis har fått god greie på lyssetting og fotoknipsing i løpet av karrieren.

Akkurat det med lyset lærte han i en biografi om Marlon Brando.

– Han sa: «Jeg ble ikke en god skuespiller før jeg ble venn med lysmannen». Lyset kan få deg til å se tøff ut, slem ut, vakker, ung og alt mulig.

En noe bekymret fotograf håper skuespilleren ikke føler ubehag der han sitter med det sterke lyset midt i øyet.

– Jeg driter i hva som er vondt, så lenge det ser bra ut, flirer han.

Han fortsetter sin guddommelige posering foran kameraet.

– God, sier han teatralsk med en amerikansk aksent, ler en høytidelig latter og inntrer rollen som verdenshersker.

I eksamensperioden publiserer vi saker fra den siste papirutgaven av Under Dusken. Høstsemesterets første utgave kommer 14. august, og nettredaksjonen er tilbake på jobb samme uke.