Dragvollrevyen: Hvor er Willy?
En underholdende revy med en rekke sterke sketsjer der bandet tar litt for stor plass.
Hvor er Willy? Hvem er Willy? Kanskje Willy egentlig er vennene vi fikk på veien. Dragvollrevyen 2024 er en klassisk studentrevy som har det gøy med hva det vil si å være student i Trondheim generelt, og på Dragvoll spesielt, mens de er på eventyr for å finne sin forsvunne venn Willy.
«Hvor er Willy» er et sterkt revytema. De aller fleste har et forhold til bøkene om Willy. Selv forventet jeg å bli truffet av nostalgi til dagene som barn der jeg satt med boken og lette etter Willy. Dessverre for nostalgien min, dukker Willy bare opp noen få ganger.
Dragvollrevyen stiller med et stort skuespillerkorps og mye variasjon på scenen. Det leveres med stødighet og innlevelse i de sketsjene der få av skuespillerne er på scenen samtidig. I numrene der alle er på scenen samtidig blir det litt krøll med både tekst og koreografi.
Revyen leverer sterkt i første akt og det merkes på publikum. Det stikker litt dypt for noen i salen når det spørres hva man egentlig kan gjøre med en bachelor i drama, annet enn å gå videre på en mastergrad i drama, og vår alles kjære Solan Gundersen har fått kjønnssykdommer av å løpe etter nabokona. Akten avsluttes med et strålende musikalnummer om hvordan Dragvoll heller vil flytte til Mars enn å slås sammen med matte-hæren på Gløshaugen.
Revybandet fortjener mye skryt. De har samlet en imponerende rekke av musikanter og de leverer virkelig god stemning under revyen. Musikalsketsjene blir derfor mange av revyens aller sterkeste sketsjer.
Mellom sketsjene får bandet derimot for mye plass for min smak, og det opplevdes som halvt revy og halvt konsert. I stedet for kun å fylle mellomrommet mellom sketsjene med en enkel kjenningsmelodi, bryter de ut i et halvannet minutt langt nummer som ofte varer langt utover tiden det tar å rigge til neste sketsj. Som publikummer blir man da veldig klar over mellomrommet mellom sketsjene. Det hjelper nok heller ikke på publikums innlevelse at bandet er plassert langs venstre vegg i lokalet, så man må vri nakken rundt for å se dem.
Den andre akten har en rekke sterke sketsjer, men når ikke helt de samme høydene som den første. Man blir sittende ogå vente på et høydepunkt som ikke helt kommer. Ekstra uheldig blir det at den nest siste sketsjen mister publikum helt når utenomjordisk humor faller flatt.
Avslutningsnummeret er også ganske anonymt. Innimellom å jage etter Willy benyttes anledningen til å gi en oppsummering av alle sketsjene vi nettopp har fått se. Som anmelder setter jeg pris på repetisjonen, men jeg skulle ønske avslutningen var kronen på verket heller enn sammendraget. Alt i alt er Dragvollrevyen en svært underholdende revy, til tross for litt i overkant mye fokus på bandet.
LES OGSÅ: SISTE: Lærere har blitt morsomme
