Y2K? Why to care?

90-tallsstilen gir ikke bare gledelige gjensyn.

Nora Lerkerød Alnes JOURNALIST i under dusken

Publisert søndag 07. april 2024 - 15:46

Det siste året har bydd på en gjenoppdagelse av motebilder og estetikk fra tidlig 2000-tall. Baggy lavtlivsjeans, baby-tees og joggedress med ordet «juicy» på rumpa er bare noen av trendene som har fått en renessanse. Dette tilbakeblikket har også bokstavelig talt vært mulig å se i mengden av nye versjoner som nå gjøres av ymse produksjonsselskap. Selv filmer og serier som ikke er mer enn ti år gamle, får lov til å prøve seg på nytt i ny form. Det er tydelig at vi i 2024 ser tilbake på en svunnen tid, men kan det bli for mye av det gode?

I denne Y2K-renessansen har vi også sett tilbakekomsten av en annen trend: kroppsfokus og uoppnåelige idealer. Bruk av diabetesmedisinen Ozempic for vektnedgang har økt kraftig i løpet av det siste året, og vi ser flere Hollywoodkjendiser som fjerner fett i kropp og ansikt. Dette står i skarp kontrast til kroppsidealer for kun et par år siden, der de samme kjendisene pumpet kroppene sine fulle av fillers og implantater for å fylle ut de delene av kroppene som var «for magre». Er det ikke også helt absurd at noe så naturlig som kroppsfasonger skal gå inn og ut av motebildet? Var kroppspositivismen også bare en trend?

Det er intet nytt at kjendiser former kroppene sine etter trender og skulpterer seg selv som om de er de mest formbare leirklumpene. Det som derimot er skummelt, er hvordan dette kan påvirke den delen av befolkningen som faktisk ikke bruker utseende sitt for å tjene penger. Det blir nærmest som en sirkulær slanke-økonomi, der penger brukes på å fikse utseendet for å tjene mer penger på nettopp dette utseendet. Ifølge en rapport fra Farmastat som kom i fjor, er tre av de ti mest solgte legemidlene i Norge slankemedisiner.

Kanskje vi bør være litt mer oppmerksomme på hvordan kropp blir fremstilt i medier og hvordan tilsynelatende uskyldige ting som TV-serier kan påvirke enkeltpersoners selvbilde. La oss ikke glemme hvor løst kommentarer om kropp og utseende satt på tidlig 2000-tall. Serier og filmer som Americas Next Top Model, Bridget Jones’ Dagbok og, kanskje mest frisk i minne, Mean Girls spilte på ekte og fiktive menneskers usikkerheter ved eget utseende. Der ble kommentarer om utseende slengt rett i fleisen på flere. Kanskje var ikke moralen at man skulle godta disse kommentarene, men det faktum at de fleste ble tatt imot ukritisk, er skremmende den dag i dag.

Selv om disse filmene og seriene kan virke som en helt alminnelig del av populærkulturen, skal vi ikke overse hvilke utfall dette vil ha. Vi ser nå at klesmerket Monki kutter ned på de største størrelsene sine. Dette tidspunktet virker på ingen måte tilfeldig, men som et veldig spesielt forsøk på å følge trender i form av størrelser og ikke bare design. Monki har fått mye hets de siste ukene, og jeg er redd det hele er et ræva publisitetsstunt. Om de etter hvert tar tilbake størrelsene over XL som et resultat av denne hetsen, tviler jeg på at de får tilbake kundene de har mistet på veien. For folk er sinte.

For min del kan vi gjerne ta tilbake deler av Y2K-nostalgien; mye av det er jo faktisk ganske gøy. Men om vi gjør det, bør det tilpasses den utviklingen vi også så etter Y2K, og ikke la alt vi har lært siden da gå i søpla.

LES OGSÅ: På tide å støtte studentjournalistikken